GRIEG TVEITT ASHEIM
Grieg transkr. Asheim Ballade, op. 24; Tveitt transkr. Asheim Hundrad Hardingtonar (utdrag)
Nils Henrik Asheim (orgelet i Stavanger konserthus)
Lawo LWC1151 (72 minutter)
Nils Henrik Asheim forklarer i CD-heftet: «Denne plata er den første med orgelet i Stavanger konserthus. Jeg har ønsket å finne musikk som kler instrumentets egenart.» Og det er der denne innspillingen kommer til kort. I en innspilling av (for eksempel) klavermusikk, må man ofte komprimere lyden – paradoksalt nok for at den skal klinge mer naturlig: det dynamiske registeret som øret kan oppfatte i en konsertsal er langt bredere enn det en innspilling kan håndtere. De ekte pianissimi man kan beundre på konsert, blir nærmest uhørlige i en innspilling, mens fff-partiene krever at man kaster seg over volumknappen. Min gjetning her er at Asheim og Lawo-teknikerne ønsker at denne innspillingen skal gi en rimelig nøyaktig gjengivelse av hvordan Stavanger-orgelet klinger i salen– men i Asheims transkripsjon av Griegs Ballade forstyrrer inntrykket av konsertstedet musikkens handlingsforløp, og i stedet for å flyte fra variasjon til variasjon og utvikle akkumulert energi, endrer musikken hele tiden både fokus og perspektiv, som girskift i en bil. Når Asheim tråkker på gasspedalen (for å utvide metaforen), som i de avsluttende minuttene i Balladen, er resultatet spennende, men jeg er redd det rett og slett ikke funker som helhet. Fordi de nitten av Tveitts Hundrad Hardingtonar som er innspilt her stort sett er korte og varierte av natur, er ikke endringene i det klanglige perspektivet spesielt skadelige for effekten: noe virker og noe virker ikke – så enkelt er det. Slike eksperimenter er alltid verd innsatsen, men det ligger i eksperimentenes natur at ikke alle lykkes.
TEKST MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
