HÅVARD SVENDSRUDS BACH
Bach Engelske suiter – nr. 2 i a-moll, BWV 807; nr. 3 i g-moll, BWV 808; nr. 4 i F-dur, BWV 809
Håvard Svendsrud (akkordeon)
Aksent AKSCD 013 (62 minutter)
Akkordeon har gått en lang vei som konsertinstrument de siste årene, bort fra «dans på lokkalet» og den kule statusen den plukket opp – i sin latin-amerikanske form, bandoneon – fra Piazzolla. Samtidskomponister har skrevet for instrumentet i stadig større grad siden 1970-tallet: Nordheim (hans mesterkonsert, Spur), Holmboe, Aho for å nevne tre; men Bach, og de Engelske suitene av alle ting, på akkordeon? Faktisk utgjør Bach-innspillinger på dette instrumentet en overraskende fyldig og konkurransedyktig sjanger. Minst fire innspillinger er nå tilgjengelige av Goldbergvariasjonene, inkludert en med Mika Väyrynen, som også har spilt inn alle de seks Franske suitene på Alba-labelen, og det er mange andre innspillinger av andre verk med Mie Miki (utvalgt fra Das Wohltemperierte Klavier), Ksenija Sidorova, Maciej Frackiewicz, Nikola Djoric, Adam Ørvad, Bogdan Nesterenko med flere. Mange av de Engelske suitene er utgitt på plater nylig, fra Wolfgang Dimetrik (nr. 2, 3 og 5; Gramola GRAM 98819), Joseph Petric (nr. 3; Analekta FL23133) og Alexander Matrosov (nr. 5; Classic Clips CLCL 101).
Bachs klaviaturverk har lenge vist seg levedyktige på alle typer tasteinstrumenter, hva enten det gjelder cembalo, orgel eller piano; akkordeon er bare en ny variant. Så hvordan står Håvard Svensruds tolkninger seg? For å forberede meg, gikk jeg tilbake til den mest fullkomne av alle nyere Bach-klaviatur-innspillinger, avdøde og høyst savnede Zuzana Růžičková, hvis komplette Bach-innspillinger nylig ble sortert og gitt ut på nytt av Erato på 20 CD’er (0190295930448, et must for alle Bach-elskere). I motsetning til andre akkordeonister som har spilt inn Bach, gjør ikke Svendsrud krav på å ha arrangert verkene, men spiller dem «rett frem». Når man lytter forbi instrumentets lite «Bach-aktige» klang, det låter av og til som et lite orgel, må det sies at Svendsrud har peiling på musikken og fanger den tidløse strømmen virkelig godt. Sant nok, jeg hører ikke akkurat den samme lidenskapen eller strengheten som Růžičková bringer inn i repertoaret, men Svendsruds frasering og instrumentets spesielle tonale egenskaper finner nye perspektiver i disse verkene.
GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
