KETIL HVOSLEF CHAMBER WORKS NO V
Hvoslef Perpetuum Trompetuum*,**. Trio for obo, bratsj & slagverk***,****. Trio V C.P., for fiolin, horn & klaver***,*****,**. Kammerspill******
*Gary Peterson (trompet). **Einar Røttingen (piano). ***Ricardo Odriozola (fiolin, bratsj). ****Steinar Hannevold (obo), Nataniel Hjønnevag (slagverk). *****Ilene Chanon (horn). ******Kammerspill Ensemble, dir. Ricardo Odriozola
Lawo Classics LWC1156 (66 minutter)
Den femte utgaven i Ricardo Odriozola og Lawos serie viet Ketil Hvoslefs kammermusikk er like fengslende og utfordrende som forgjengerne. Det er nok en gang en kombinasjon av det kjente, det gamle og det helt nye. Leserne vil kanskje huske åpningsstykket, Perpetuum Trompetuum (2010), spilt av Erlend Vetås Aagaard-Nilsen og Jarle Rotevatn på en tidligere Lawo-plate (LWM 008 – anmeldt i Klassisk Musikkmagasin i februar 2016). Denne nye fremførelsen av Gary Peterson og Einar Røttingen – innspilt i mai-juni 2016 sammen med de to trioene og Kammerspill – fanger den tilmålte, dystre stemningen like overbevisende. De slyngete linjene og den alvorlige atmosfæren trekkes over i de to trioene for obo, bratsj og slagverk skrevet i 1978. Den første er en ensatsig, elleve minutter lang fantasi over en islandsk melodi (Lilja), som først dukker opp i bratsjen, halvveis i stykket. Som Ricardo Odriozola skriver i sitt informative CD-hefte, er denne trioen et av Hvoslefs mer tilgjengelige og letteste verk å like – kanskje i kontrast de to større verkene på CD-en. Trio V.C.P. er et av Hvoslefs nyeste kammermusikkverk, åpenbart komponert til hornisten Ilene Chanon, som hadde imponert komponisten med sitt spill på en tidligere plateutgivelse. Og som så mange av Hvoslefs verker, på en enkelt sats. Trio V.C.P. (Violino Corno Pianoforte) er et mer komplekst verk, musikalsk og uttrykksmessig. Kombinasjonen fiolin, horn og klaver har produsert en del partiturer (for eksempel av Brahms, Ligeti og Anders Eliasson), men er svært vanskelig å balansere. Jeg må innrømme at dette er en av de instrumentkombinasjonene jeg setter minst pris på, men likevel har Hvoslef, mer enn noen annen komponist jeg vet om som har forsøkt seg på denne vanskelige formen (som til og med Hindemith unngikk!) på en eller annen måte klart å blande de tre instrumentene til en tilfredsstillende helhet. Trio V.C.P. er en moderne klassiker. Det tviler jeg ikke på (om enn ikke uten utfordringer for både utøver og lytter), selv om det ikke er like tilsiktet provoserende som Kammerspill (1995), komponert for blåse- og strykekvintett med klaver og slagverk, hvis tidvis bitre og sterke lydbilde er hentet fra en skandale i Bergen Politikammer. «Jeg har ikke prøvd å beskrive konkrete episoder,» forklarer Hvoslef i CD-heftet, «det er kun tale om å gjengi den svært opphetede stemming som rådet både i og rundt politikammeret på denne tiden.» Hvilket egentlig forteller deg alt du trenger å vite om verket, bortsett fra hvor godt det er skrevet for instrumentene, og hvor godt det spilles av dem som spiller det.
GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
