KIELLAND – DØRUMSGAARD
Kielland Seks Sivle-songar, op. 17; Fem sanger av Obstfelder; Tri visur i vå og von, op. 29; To salmer, op. 6; Salme; Barnet; Eit litet stev til mor; Eichendorff-sanger; Dørumsgaard Burleskar for song og piano, op. 13; «Salme», op. 5, nr. 2; «Et barn», op. 7, nr. 1; Skumring i tusseskog, op. 8
Marianne Beate Kielland (mezzosopran), Nils Anders Mortensen (klaver)
Lawo Classics LWC1145 (77 minutter)
Denne innspillingen fortjener et hjertelig velkommen: 40 ukjente, men verdifulle sanger, i fremførelser som neppe kunne vært bedre. Olav Kielland (1901 – 1985) huskes i dag mest, i den grad han huskes i det hele tatt, som dirigent – god nok til å bli tilbudt sjefdirigentstillingen i New York Philharmonic. Men det var i 1939, og krigen satte en stopper for planene. Imidlertid ledet Kielland Filharmonien i Oslo fra 1933-45 – men han flyttet på landet i 1943 – og fra 1946 dirigerte han orkestrene i Trondheim, Bergen og Reykjavik. Fra 1955 viet han seg komposisjonsvirksomhet. Det kan ha vært en annen grunn også: mistanken om at han hadde samarbeidet med tyskerne hang over ham i tiår etter krigen. En kort tid var han medlem av Quislings «kulturråd», Departementets midlertidige konsultative råd i kunstneriske spørsmål, i en tid da kulturelt samarbeid med okkupasjonsmakten var bannlyst. Selv om han ble renvasket etter krigen, klebet skyggene ved ham i lang tid. Kanskje er det derfor så lite av Kiellands musikk er utgitt i kommersielle innspillinger (for eksempel er så vidt jeg vet bare én av hans fire symfonier innspilt, og da av komponisten selv), slik at hans gradvise fusjon av norske folkemusikalske elementer, neo-klassisisme à la Hindemith og mild modernisme ferdes i en bane vi fremdeles ikke har vendt oss til. Denne innspillingen går glipp av et poeng ved å blande sanger fra hele hans karriere, slik at utviklingen forblir uklar. Denne «anti-kronologien» er ikke en jakt på variasjon: tre salmer presenteres sammen, og når vi kommer til den tredje, har det ordinære tonespråket begynt å bli trettende. Arne Dørumsgaard (1921–2006) er en enda mindre kjent skikkelse. Han skrev et stort antall sanger og sang-arrangementer før han var 30, og konsentrerte seg deretter om oversettelser av orientalsk poesi til norsk – og det i selv-påført eksil, først i Frankrike og så i Nord-Italia. Han opparbeidet også en svær samling innspilt musikk, som nå finnes i Stavanger. Hans tonespråk er mer tradisjonelt enn Kiellands; man hører at det vokser ut av Grieg, men med en mye bredere harmonisk palett, selvfølgelig. En viktig forskjell mellom Kielland og Dørumsgaard er at sistnevnte har sans for humor, mens det meste av Kiellands sanger har en nesten geistlig formalitet, den folkelige påvirkningen til tross. Til syvende og sist, og selv om Dørumsgaard er mer konservativ i stil, omfatter de 18 sangene her et mye bredere spekter av stemninger. Marianne Beate Kielland (bare en fjern slektning) synger med fullkommen autoritet, og Nils Anders Mortensen støtter henne med et storslått spenn i farger og klang. En fascinerende oppdagelsesreise.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
