Kletzki
Orchestervariationen, op. 20; Symfoni nr. 3, op. 31, In memoriam*
Bamberger Symphoniker, *Bayerische Staatsphilharmonie, dir. Thomas Rösner
Musiques suisses MGB CD 6272 (61 minutter)
Dette er ikke akkurat en flunkende ny utgivelse, faktum er at den ble utgitt i 2012. Når jeg nå har valgt å ta den for meg, er det fordi jeg har fått nyheten om at den økonomiske støtten til det sveitsiske plateselskapet Musiques Suisses, er – eller er i ferd med å bli – avsluttet, slik at det ikke kommer til å være her særlig my lengre. Oppdraget deres er, eller som det fremgår av nettsiden, var «sveitsisk klassisk, ny folkemusikk og jazz», og selv om ikke alt de utga var av samme kvalitet, fantes det nok av fabelaktige oppdagelser blant dem, og jeg hadde tatt mål av meg til å anmelde noen av dem i Klassisk Musikkmagasin – men slapp ofte opp for plass og måtte skyve på dem. Denne innspillingen kan følgelig stå som et symbol på hva vi kommer til å gå glipp av, og jeg håper den inspirerer deg til å utforske nettsiden til Musiques Suisses mens det ennå er tid. Det ville være trist ironisk hvis denne musikken, engang tapt og så gjenfunnet, går tapt igjen. Paul Kletzki (1900 – 1973) var nok en jødisk komponist, født i Polen, som fikk merke nazistenes lange klør: Han fant til slutt ly i Sveits (hans kone var sveitsisk), men hadde etterlatt alle sine manuskripter i et skrin i Milano, i et hus som ble bombet under krigen. Ingenting av det var utgitt. Kletzki regnet med at alt var tapt, og komponerte aldri igjen. Skrinet ble gjenfunnet i 1960-årene og sendt ham, men overbevist om at det bare var støv igjen av innholdet, hadde han ikke hjerte til å åpne det. Først etter hans død brøt hans kone opp låsen – og fant alt bevart i perfekt stand. Det sytten minutter lange Orchestervariationen, som her er innspilt for første gang, er fra 1929, og plasseres seg et sted mellom Mahler og Schönberg, med hørbar påvirkning fra Reger også; det er et virkningsfullt verk med mye personlighet som fortjener et liv i konsertsalene. Den 44 minutter lange, fire-satsige Symfoni nr. 3, er fra 1939, og er mørkere, mer kromatisk, mer kraftfull – og den viser mesterlig håndverk. Den innledende, noe maniske fugen utvikler seg til en frihjuls-fantasi av svimlende élan; den utstrakte langsomme Adagio molto-satsen vokser til et mørkt og mektig klimaks, hvorfra den trekker seg tilbake i såret resignasjon; scherzoen er skarp og bitende; Allegro con fuoco-finalen er enda et rasende og gripende utbrudd. Ingen vet hvorfor han kalte verket In memoriam, men det er en gest av stolt motstand, ikke av ydmyk underkastelse, og begge partiturene får opplivende fremførelser av Thomas Rösner.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
