LEIF OVE ANDSNES: CHOPIN
Ballader: nr. 1 i g-moll, op. 23; nr. 2 i F-dur, op. 38; nr. 3 i Ass-dur, op. 47; nr. 4 i f-moll, op. 52; Nocturner: F-dur, op. 15, nr. 1; c-moll, op. 48, nr. 1; H-dur, op. 62, nr. 1
Leif Ove Andsnes (klaver)
Sony 19075822932 (51 minutter)
Her en nok en innspilling som lar deg høre velkjent musikk like friskt som var det første gang, ikke minst på grunn av den uvanlige graden av tilbakeholdenhet. I Ballade nr. 1 er Andsnes rolig og nedtonet i åpningspassasjen, noe som gjør den påfølgende lidenskapelige utblåsingen enda mer virkningsfull, og han spiller alternerende på ro og energi gjennom hele verket – faktisk gjennom alle Balladene. Klarheten i teksturene kommer også umiddelbart frem (bistått av en gjennomsiktig klar innspillingslyd); det er åpenbart at han har tenkt lenge og vel på balansen – en slik spontanitet kommer ikke frem uten mye tenkning på forhånd. Mesteren av slik tilsynelatende improvisasjon var min gamle venn, den skotske komponisten og pianisten Ronald Stevenson som døde for tre år siden, 87 år gammel, og for meg er den største ros jeg kan ytre om Andsnes’ spill at det enkelte ganger minner om Ronalds. I alle fire balladene virker Andsnes uvanlig klar over musikken som narrativ: han synes å fryde seg i rollen som forteller, alt mens han lener seg bakover og senker stemmestyrken for å suge til seg publikums oppmerksomhet. Tre Nocturner er flettet inn mellom Balladene, og igjen er nedtoningen det mest karakteristiske, som for å understreke tanken på at disse, tross alt, er nattstykker. Andsnes’ subtile behandling av bassen er slående i sin måteholdenhet – den virker ofte som et fjernt ekko, mer en kilde til perspektiv enn en tråd i historien som utfolder seg. Det finnes en gammel vits om to okser, en ung og en gammel, som går på en åsrygg. «Hei, se på alle kuene der nede,» sier den unge, «la oss løpe ned og ha oss med noen av dem!» «Nei,» sier den gamle oksen, «la oss gå ned og ha oss med alle sammen!» Andsnes spilte ikke sånn for 20 år siden, i sine ung-okse-dager, men tolkningene i hans Beethoven Journey– innspillingene av de fem klaverkonsertene – i 2011-15, signaliserte en ny modenhet i hans musisering. Nå, i dette Chopin-albumet, finner han en ekstraordinær grad av størrelse og romlighet, en verdighet som viser musikken i et helt nytt lys. Ofte tenker man på Schumann som stien til Brahms, og på Chopin som skrittet før Liszt, men disse vektige, modne tolkningene posisjonerer underforstått Chopin som Brahms’ ekte forgjenger, og de antyder også at han hadde tatt til seg en god del mer fra den sene Beethoven enn det som er den vanlige oppfatning – og dette representerer to relasjoner som aldri før har falt meg inn.
TEKST MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
