MANTRA

Hosokawa Drawing**** Sørensen Minnelieder—Zweites Minnewater**** Lindquist Mantra*,**** Norderval Chapel Meditation**,***
*Espen Aalberg (gamelan). **Kristin Norderval (sopran). ***Else Bø (klaver). ****Trondheim Sinfonietta, dir. Kai Grinde Myrann
BIS CD2340 (55 minutter)

Det som forbinder de fire verkene på denne platen som markerer 30-årsjubileet til Trondheim Sinfonietta, er forholdet mellom tid og fortid, men man kan også legge til at alle er skrevet i løpet av den tiden dette eksepsjonelt virtuose kammerensemblet har eksistert. Det er imidlertid bare ett, det lille sporet til Ellen Lindquists Mantra (2016), som er skrevet spesielt for sinfoniettaen – og et annet, Chapel Meditation (2001) av amerikansk-norske Kristin Norderval (født i Seattle), blir ikke engang spilt av dem fordi det er skrevet for kun sopran – Norderval selv – og ensemblets pianist, Else Bø. Det er det korteste stykket på platen, og fungerer som en coda eller et ekstranummer i dette forførende samtidsmusikkprogrammet.

Som mye av Nordervals musikk ligger røttene til Chapel Meditation – en duett for sopran og knipsete pianostrenger – i improvisasjon, gjort i en pause under innspillingen av musikk av Josquin Desprez. Noe av kvaliteten til den franske mesteren fra sent 1400- tidlig 1500-tall reflekteres i Nordervals stykke, som hverken er en motett eller en chanson. Inntrykket av tid fornemmes på forskjellige måter og på ulike nivåer i danske Bent Sørensens ensemblestykke for fjorten musikere, Minnelieder – Zweites Minnewater (1994). Som tittelen antyder for dem som kjenner til Sørensen produksjon, er Minnelieder en bearbeidelse av Les Tuchins (1986), hans sekstett for to tromboner, to el-gitarer og to celli. Den (ene) trombonen har beholdt en prominent hovedrolle i den musikalske flyten i både Minnewater (strålende innspilt for tyve år siden av Esbjerg Ensemble for Dacapo, 8.224075) og Minnelieder. Og mens begge komposisjonene er bemerkelsesverdig gjennomsiktige og presise, har det nyeste verket her en mer uttalt skjørhet og subtilitet, og noe av den tidligere robustheten går tapt.

Ellen Lindquists bakgrunn er amerikansk og nederlandsk, men hun bor på Fosenhalvøya ved Trondheim (i tillegg er hun førsteamanuensis ved NTNU) og er til en viss grad den «lokale jenta» på innspillingen. Mantras tilknytning er den fjerneste, siden den er en kammerkonsert for en solo gamelan-slagverker og et orkester bestående av treblåserkvartett (fløyte, engelskhorn, bassklarinett og kontrafagott), en messingtrio (horn, trompet, trombone), harpe, slagverk, strykekvartett og kontrabass – en svært spesiell instrumentasjon som frembringer en heller fløyelsmyk klang. Tempiene, som Nick Breckenfield omtaler i programnotisen, beveger seg langsomt som en isbre, slik at verket føles som en meditasjonshymne i et orientalsk tempel; musikken puster inn og ut gjennom en røkelsesdamp over det som kan virke som en enorm tidsskala (25 minutter for å være nøyaktig). Som kontrast er Toshio Hosokawas oktett, Drawing (2004 – for fløyte, obo klarinett, klaver, slagverk og stryketrio), et tonedikt inspirert av komponistens fantasi om tiden han tilbrakte i livmoren og hans forventninger og følelser frem til fødselsøyeblikket.

Fremførelsene er gjennomgående fremragende, spesielt fra sinfoniettaen – som er hovedattraksjonen – men også av gamelanist Espen Aalberg. Som vanlig er BIS’ lyd sensasjonelt klar.

GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen