NENOV
Klaverkonsert; Ballade nr. 2
Ivo Varbanov (klaver); Royal Scottish National Orchestra, dir. Emil Tabakov
Hyperion CDA68205 (65 minutter)
Den bulgarske komponisten Dimitar Nenovs liv (1901 – 53) kunne nesten vært funnet på av en krimforfatter med overaktiv fantasi. Han ble født (i Razgrad, nord-øst i Bulgaria) inn i en familie med militære forbindelser til den keiserlige russiske familien. Nenov studerte både klaver (med Busoni-assistenten Egon Petri) og arkitektur, han ble en bereist klavervirtuos og designet flere betydningsfulle offentlige bygninger i Bulgaria. Han grunnla den nasjonale radiostasjonens klassiske kanal og opprettet radio-orkesteret, og han spilte selv inn timevis med klavermusikk. Hans verkliste rommer to symfonier, to oratorier og en monumental klaverkonsert. Hvert av hans fire liv – som komponist, pianist, arkitekt og administrator – ville vært nok, skulle man tro, til at han ble hyllet som en helt i sitt hjemland. Men ikke i det kommunistiske Bulgaria: fordi han ikke lovsang partiet fra den sovjetisk-ortodokse salmeboken, gjorde systemet livet hans så vanskelig som mulig, ødela helsen hans og førte til en tidlig død. Innspillingene ble utrensket (bare én har overlevd), musikken hans forble uspilt, musikken hans ble omskrevet – selv bygningene hans ble tuklet med. Den kolossale klaverkonserten (1932 – 36) ble studio-innspilt i Bulgaria for bare noen få år siden, men det måtte en London-basert bulgarsk pianist og et skotsk orkester på et britisk selskap til for at den skulle få sin første kommersielle innspilling. Men den var verd å vente på: det er et strålende verk. For det første er den skapt i kjempestor skala, i tre sammenhengende satser som utgjør omtrent 44 minutter her. Den krever en fenomenal teknikk – Nenov var åpenbart en virtuos av høyeste standard. Den grenser helt opp til sin samtids modernisme; ikke den Schönbergsk radikale, men den tonale (modale, faktisk) modernismen til komponister som Bartók og Messiaen. Det er passasjer her som minner direkte om Messiaen, bare at Messiaen ikke hadde skrevet de verkene ennå. Bartóks to første klaverkonserter var så vidt fløyet ut av redet da Nenov skrev sin – nr. 2 ble fullført året før Nenov løftet pennen – og dermed lurer jeg på om dette er et spørsmål om påvirkning eller bare alminnelig fellesskap i tiden. Kanskje Busoni-konserten er den nærmeste modellen, sett i lys av den enorme størrelsen (Nenov var uten tvil arkitekt også når han komponerte), og Skrjabin er den som tydeligst har påvirket både orkesterskrivingen (harmoni, farge, tetthet) og klaverstemmen. Men Nenovs måte å absorbere folkemusikalsk materiale på, gir musikken et strøk av orientalisme som peker på Bulgarias forhold til Tyrkia og Hellas. Når du hører Nenovs Ballade nr. 2, skrevet i 1943, kommer du til å tenke «Ah, Bartóks tredje» – bortsett fra at den først ble komponert i 1944 på den andre siden av en krigsherjet verden. (Bartók døde i New York i 1945.) Balladen er også et ambisiøst verk: selv om den bygger på stiliserte bulgarske folkedanser, utgjør den tre klare paneler – en hvilken som helst normal komponist ville kalt den Konsert nr. 2, og tatt med seg poengene hjem. Den er et mer tilgjengelig verk enn den komplekst utførte konserten den deler CDen med, men ikke desto mindre er den fascinerende i sin kaleidoskopiske rikdom.
En førstegangsinnspilling av et viktig verk er bærer av et tungt ansvar: hvis ikke musikken fremføres godt nok, høres den kanskje aldri igjen. Heldigvis er det helt omvendt her: Ivo Varbanov har den mektige teknikken som klaverpartiet krever, i både filigransarbeid og kraft, og Emil Tabakov, selv en betydningsfull komponist, gir de luksuriøse orkesterteksturene form og innhold. Innspillingen fanger inn den mektige orkestersatsen og fargene som skinner gjennom. En helt fremragende og enormt viktig utgivelse, en som omskriver historien til det 20. århundres klaverkonserter.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
