Nigel Clarke Music for Symphonic Wind Orchestra
Clarke Mysteries of the Horizon, concerto for cornet and wind orchestra*. Symphony No 1, “A Richer Dust”.
*Harmen Vanhoorne (kornett). **H Stephen Smith (resitasjon). Middle Tennessee State University Wind Ensemble dir. Reed Thomas
Toccata Classics TOCC 0412 (71 minutter)
Nigel Clarkes (f.1960) musikk har ofte utenommusikalsk inspirasjon. Jeg oppdaget ham for to tiår siden gjennom en innspilling av hans brilliante klaverfantasi, Solstice (1991), spilt av Graham Caskie på en fantastisk Metier CD (MSVCD92004), sammen med verk av Tippett, Paul Patterson og McCabe. (Den fins også på et annet Clarke-album på Metier, MSVCD92024.) Clarkes kornettkonsert Mysteries of the Horizon (2012) er i en større skala og var opprinnelig skrevet med brassband-akkompagnement. I 2015 skrev han det om for blandet blåseorkester – hans favorittensemble nå som han har skrevet begge sine symfonier (2014 og 2016) for, og mange andre verk. Det er denne versjonen som brukes på platen.
Mysteries of the Horizon er et flytende, livlig farget verk i fire satser, som hver henter karakter fra et bilde av den store belgiske surrealisten René Magritte. Den første er den makabre «The Menaced Assassin», der en morder blir forfulgt av sine ofres hevnere iført bowlerhatter (likene vises også) – og Clarke fanger stemningen i musikken med kontrollert, litt løsreven ustadighet. Den korte «The Dominion of Light» binder seg enda nærmere til sitt opphav, et hus i skygge bare opplyst av en enkel gatelykt, mens himmelen synes å være i fullt dagslys; her spiller kornetten med demper helt til de siste taktene når lyset dominerer. Clarke kaller The Flavour of Tears «det følelsesmessige hjerte» og «min yndlingssats i konserten», og i 2013 laget han en transkripsjon av den for trompet og blåseorkester. Magrittes maleri av en bladformet fugl som blir spist av en larve var hans svar på okkupasjonen av Belgia under andre verdenskrig. Den avsluttende «The Discovery of Fire» – basert på et maleri av en tuba i full fyr – er en topprestasjon. Harmen Vanhoorne, som Clarke skrev konserten til, er på hugget hele veien! Clarkes første symfoni er skrevet for resitasjon og blåseorkester (med cello- og kontrabassgrupper) og ble bestilt av Middle Tennessee State University Wind Ensemble (der Clarke var gjestekomponist fra 2010 til 2015). De spiller begge verkene på platen med en virtuositet som kan gi hakeslepp. (Amerikanske colleges og universiteter kan skilte med konsertband av toppkvalitet). Tittelen «The Richer Dust» refererer til en hyppig sitert linje i Rupert Brookes dikt The Soldier: «In that rich earth a richer dust concealed.» Clarkes tema kommer tydelig frem i Malene Sheppard Skærveds «libretto». Den består av en samling sitater fra diverse kilder opp gjennom århundrene, i likhet med Brittens i War Requiem eller Wilfred Owen-diktene som inspirerte det, «War, and the pity of War» The poetry is in the Pity. Skjønt moderne terrorisme er hovedsaken nå, og ikke nedslaktningen under første verdenskrig. Den brøt ut for hundre år siden, og symfonien markerer også dette. Symfonier med resitasjon er ofte strukturelt problematiske verk, fordi den musikalske utviklingen stadig må stoppe opp eller holde igjen mens teksten deklameres (hvilket ikke gjelder for kor eller sungne symfonier, der teksten lettere kan integreres i det musikalske forløp). Clarke unngår fallgruvene ved å forme de talte delene som en egen kontinuerlig tråd i den musikalske veven. De er for det meste utført av H. Stephen Smiths sterke stemme, men tidvis av orkestermusikerne. Den store musikken overvelder aldri resitatøren, men når den slippes løs er den kraftfull og den stopper på egne premisser. Som man kan vente, har musikken referanser til andre komponister her og der, selv om det aldri virkelig høres ut som noen annen. Atmosfæren er mørk hele veien, orkestreringen like mørk, men rik på tekstur. Den truende atmosfæren i åpningssatsen «Still We Drudge in this Dark Maze», går videre til «Living Picture of the Dead», en sats med tilbakeholdt kraft og en hånlig midtdel som skildrer grusomhetene mer åpent. I stedet for den tradisjonelle scherzoen kommer en rask sjostakovitsj-aktig skildring av terrorisme, «Other Flowers Rise». Finalen, «The Larks, Still Bravely Singing», åpner med et gjenhør av de lysere tonene i åpningssatsen, før mørket igjen senker seg.
Toccata Classics innspilling er levende og rik, den fanger alle nyansene i disse to rustning-kledte (noe man kan trenge mens man lytter) verkene med stor troskap og lyddybde.
GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
