NO MAN’S LAND: A COMPOSER PORTRAIT
Heyes No Man’s Land*,***. Invocation****,*,*****. A Spotless Rose**,***. Hold On, a Prayer-Song for Bridget*. Passchendaele*,******,***. When I’m Gone…*,***. Far Away**,***. Sahara*. The Last Poppy****,*******,*.Beneath the Stars*,***. Ilmarinen (Spirit of Air – Maker of Heaven)*. The Poppies Blow…*,***. The Great Wall of China*,****,*******,*****
*David Heyes (kontrabass). **Sarah Poole (sopran). ***Derek Harris (klaver). ****Joe Prindl (kontrabass). *****Alexander Heather (kontrabass). ******Gemma Ashcroft (kontrabass) *******Josie Jobbins (kontrabass)
Prima Facie PFCD073 (55 minutter)
Tross en suksessfull karriere som kontrabassist (med over 500 verk skrevet for seg), lærer og forlegger – hans selskap, Recital Music, er verdens største forlegger for kontrabass – er David Heyes, midt i femtiårene, relativt fersk som komponist. Han begynte å skrive musikk så sent som i 2014, da et av hans verk, kontrabass- og klaverduoen No Man’s Land, ble komponert for å minnes utbruddet av første verdenskrig, der begge hans bestefedre sloss – og overlevde.
Som en enkel, følelsesmessig ytring med direkte appell setter No Man’s Land (Ingenmannsland) tonen for de fleste av de følgende stykkene på dette portrettalbumet, der tre av dem: Passchendaele (2017; en trio for kontrabasser og klaver som rett og slett er for lang for materialet som presenteres), The Last Poppy (2014, for tre kontrabasser, og inspirert av den spesielle kunstinstallasjonen på Tower of London det året: en porselens-valmuefor hver britiske soldat som ble drept under 1.verdenskrig) og The Poppies Blow… (2014) henter inspirasjon fra den forferdelige konflikten.
Mange av Heyes andre komposisjoner har mer personlige eller umiddelbare minner som utgangspunkt, som den uakkompagnerte Hold On, a Prayer-Song for Bridget (2016) eller sangen Far Away … komponert samme år for hanssopran-kone, Sarah Poole, til minne om en av hennes tidligere elever. Fru Poole er også dedisert en annen sang, A Spotless Rose (2014), opprinnelig en damekorsats som ble til kontrabasstrioen Invocation (2016). Dette er enkle og virkningsfulle stykker – alle fint gjengitt her – om enn med (forståelig nok) relativt begrenset musikalsk interesse.
Heyes skriver utvilsomt best for eget instrument, og gir i noen få verk en indikasjon om mer substansiell komponering, som i solo teststykket Sahara (2015), et fascinerende og gripende miniatyr-tonedikt, og – med en helt annen atmosfære – Ilmarinen (Spirit of Air – Maker of Heaven), det ellevte og et av det største i serien Finnish Sketches (2016). Ensemblestykket The Great Wall of China (2016), fremført av fire kontrabasser, er et eksempel på hans undervisningsverk, beregnet på elever på mellomstadiet med et visst teknisk nivå. Prima Facies lyd er fint utført.
GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
