THE NORDIC BAROQUE BAND
Biber Sonate VI a 5; Vierdanck Capricciofor 3 fioliner; Schein Padouana a 5; Campion What if a day;* Telemann Konsert i G-dur, TWV 40:201; Largo e staccato; Canons mélodieux; Sonate 1 i G-dur, Allegro, Adagio; Sonate a 3 i d-moll, TWV 12:dL: Allegro; Zelenka Lamento 1 zum Gründonnerstag nr. 1;*Monteverdi Lamento della Ninfa; Ippolito? Canzona sopra susanna; Schütz Herre, nu låter du din tjänare fara hädan i frid;* Meder Der Polnische Pracher 1. Preludio; Wilche Battaglia; Martin Sérénade:«Allez par vos lendres accens» Chaconne;Albrici Sonate a 5
*Patrik Sandin (baryton); The Nordic Baroque Band
Ictus IMP 1820 (66 minutter)
Her er et plukk og miks-program med barokkmusikk som musikalsk er upåklagelig, men som faller gjennom på grunn av idiotisk presentasjon. The Nordic Baroque Band – seks unge svenske og danske musikere, med en svensk sanger som gjest – har valgt musikk fra hele Europa (og faktisk fra hele barokken også) til denne innspillingen: den bøhmisk-østerrikske Heinrich IgnazFranz Biber (1611–1701); tyskerne Johann Vierdanck (ca 1605–46), Johann Hermann Schein (1586–1630), Georg Philipp Telemann (1681–1745), Heinrich Schütz (1585–1672), Johann Valentin Meder (1649–1719) og den lite kjente Cyracus Wilche (1620–67); engelskmannenThomas Campion (1567–1620); bøhmeren Jan Dismas Zelenka (1679–1745); italienerne Claudio Monteverdi (1567–1613), Vincenco Albrici (1631–96) og – trolig – Ippolito (1550–1609) – dateringen virker sikrere enn navnet – og en Jean Martin (1650-1710) som jeg antar er fransk. Jeg må anta, for CD-heftet forteller oss absolutt ingenting om musikken eller mennene som laget den; ingen av sangtekstene foreligger heller. I stedet presenteres musikerne i the Nordic Baroque Band mens de lager grimaser til kamera, med en liste av tåpelige fakta om hver av dem. Skal dette henvende seg til et bredt publikum eller et ungt? Jeg kan dessverre ikke påstå at jeg er ung lenger, men jeg vet at jeg ville blitt fornærmet over en slik behandling. Kanskje er det bare et eksempel på klønete svensk humor. Uansett hvilken barnslig logikk som ligger bak, står den i sterk kontrast til det strålende profesjonelle spillet: de raske sporene her gnistrer av liv og energi, og de langsomme er gripende uten påståelighet. En annen svart flekk på denne utgivelsen er innspillingen: musikerne er innfanget i klar og ren klang (i Ersta kirke i Stockholm), men produsent/ingeniør Bertil Alving, har ikke filtrert ut rumlingen fra byen, og bakgrunnsstøyen blir etter hvert forstyrrende. Dette til tross, må jeg innrømme at musiseringen her er så spennende, spillet så heftig og begeistret at jeg gledet meg voldsomt over denne platen, med vorter og alt, og at jeg ofte har hørt den om igjen med udelt glede. Men the Nordic Baroque Band trenger en bedre designer, og la oss få litt mer om musikken neste gang: Jeg ville likt en forklaring på de merkelige kromatiske passasjene i Cyracus Wilches Battaglia, for eksempel. Og de har ikke lagt merke til at siste spor – en utsøkt liten sang akkompagnert av pizzicato strykere og blokkfløyte – mangler i tracklisten. Hva er det, tro?
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
