O’BRIEN ORCHESTRAL MUSIC, VOLUME 2
O’Brien Concert Overture: To Spring, Op 4. Concert Overture: The Minstrel’s Curse, Op 7. Mazurka. Berceuse. Scottish Scenes, Op 17
Liepaja Symphony Orchestra, dir. Paul Mann
Toccata Classics TOCC 0263 (65 minutter)
Charles O’Brien (1882-1968) var en skotsk komponist med et ikke ubetydelig talent, som forble nesten helt ukjent utenfor sitt hjemland. Toccata Classics har allerede utgitt plater med hans klaververker (TOCC 0256 og 0257), hans Symfoni i f-moll (1922) og 1909 Overture Ellangowan (TOCC 0262). Dette volum to av hans orkestermusikk (en tredje ble også nylig utgitt, TOCC 0299) utvider perspektivet på hans musikk gjennom 31 år. Historien om de to store konsertouverturene er kanskje symptomatisk for hans karriere. To Spring (1906) var antakelig hans mest fremførte verk, i hvert fall i hans levetid, før hans produksjon forsvant inn i glemselens mørke. Stilistisk er det helt klart Mendelssohns, Schumanns og tidlig Brahms’ toneverden O’Brian fant attraktiv, og det er et hyggelig, om enn ganske blekt, lite tonedikt. The Minstrel’s Curse (1905) er en helt annen sak. Dette er et virkelig symfonisk dikt av Lisztske proporsjoner og storhet, basert på en ballade av Ludwig Uhland (1787-1862), men mer en første skisse enn et helt avsluttet verk. The Minstrel’s Curse, fremført én gang samme år som det ble komponert og så aldri mer før denne innspillingen, i 2014, slår meg som et første riss til noe som kunne ha blitt et av O’Brians mest imponerende verk hvis flere fremførelser – med dertil hørende revisjoner – hadde materialisert seg. Når man lytter til det nå, er det litt som å høre de innledende, altfor lange versjonene av Tsjaikovskijs Romeo og Julie eller Sibelius’ En saga uten å kjenne til de siste, betydelig forbedrete versjonene.
Et par ungdommelige klaverstykker fra 1898 – Berceuse og Mazurka – er omskapt til orkesterversjoner av ukjente hender. Dirigent Paul Mann omtaler deres tilblivelse i CD-heftet, og den uvanlige og ganske ufordøyde innflytelsen fra Wiener-Straussene i Mazurka og den klarere Chopin i Berceuse. Orkestreringen av sistnevnte viste seg å være så umulig å fremføre på prøvene til innspillingen at Paul Mann påtok seg å omorkestrere den ved å tynne ut teksturene og effektivt omarbeide linjene. Platen er komplettert med det fineste verket, det første av O’Briens herlige samlinger med Schottish Scenes (opprinnelig for piano, 1914-15, og utgitt på TOCC 0256), orkestrert for BBC i 1929 (den andre samlingen ble aldri orkestrert). Formet i tre satser, Moorland, Voices in the Glen og Harvest Home, utgjør samlingen et attraktivt tresatsig verk som burde appellere i et vidt spekter av lyttere. Scenes trekker også ut det mest følsomme spill av Liepaja Symphony Orchestra – spesielt den ikke-navngitte cellisten i åpningen av Moorland – som, under Paul Manns inspirerte og engasjerte dirigering, spiller strålende hele platen gjennom. Fin lyd også, om ikke spektakulær.
GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
