ONSLOW
Blåsekvintett i F-dur; Sekstett for klaver, blåsekvartet og kontrabass i Ess-dur, op. 30
Ma’alot Kvintett; *Markus Becker (klaver), Nabil Shehata (kontrabass)
Musikproduktion Dabringhaus und Grimm MDG 903 2012-6 (56 minutter)
Hva er det med blåsekvintetter som synes å få komponister til å komme på fliren? Georges Onslow – den franske sønnen til en forvist britisk aristokrat – levde et liv i behagelig produktivitet i sitt chateau i nærheten av Clermond-Ferrand, med avstikkere til Paris i vintersesongene. Der komponerte han forbløffende 36 strykekvartetter, 34 strykekvintetter og ti klavertrioer (så vel som fire symfonier, fire operaer, samt andre kammer- og instrumentalverk). Den som egentlig etablerte blåsekvintetten som sjanger, var den tsjekkisk-fødte Antoine Reicha (han skrev 25 av dem), og Onslow studerte hos ham i Paris fra 1808. Reichas naturlige klassiske holdning ble formidlet til hans student, og Onslows stemmeføring er håndverksmessig klar og fullkommen, kontrapunktet naturlig og elegant. Men ingen av disse verkene for blåsere lodder de samme dybdene som han oppnådde i kammermusikken for strykere – og selv om Onslows forlegger, Camille Pleyel, i 1830 kalte ham «notre Beethoven français», var det en åpenbar overdrivelse. Man kunne ventet av en langsom sats med betegnelsen Andante sostenuto, molto espressivo, at den hadde noe å uttrykke, men i stedet er den bedagelig og avslappet. Den romslige introduksjonen til sekstetten lover noe i større skala, med kontrabassen som gir mørkere teksturer, men når hoveddelen av første sats springer ut, er den Allegro vivace assai – mer munterhet, med en dekorativ klaverstemme som stilmessig ikke ligger langt fra Hummel. Menuetten i andre sats kan faktisk vise påvirkningen fra Beethoven i sine spenstige rytmer; og det etterfølgende tema og variasjoner er ofte rørende, sjarmerende og nå og da gripende, med den fjerde variasjonens pekepinn på hvilken lidenskap som ellers mangler. Finalen byr på mer av det samme: utsøkt håndverk og bruk av materiale som underholder fremfor å dykke dypt. Det er antagelig den beste måten å lytte til denne utvilsomt hyggelige musikken på – å forestille seg gleden ved å spille den fremfor å håpe på noe bevegende. Fremførelsene og innspillingen er førsteklasses, og Bert Hagels har besørget en informativ artikkel i CD-heftet.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
