ØRJAN MATRE
Matre Konsert for Orkester
Peter Herresthal (fiolin), Oslo Filharmoniske Orkester, dir. Peter Szilvay
Lawo Classics LWC1155 (66 minutter)
Hvis det noen gang har eksistert et sjangeroverskridende konsept, må det være Ørjan Matres Konsert for Orkester (2014), en timelang syntese av en orkesterkonsert – der han videreutvikler formen Hindemith «oppfant» i 1925, som Bartók og Lutosławski utviklet til et mer kjent format – og det konsertformatet slike verk fremføres i. På samme måte som en konvensjonell konsert, inndeles den i to deler med en Pause midt i. Første halvdel består av to Intradaer (musikken starter i det stille før publikum ankommer konsertsalen), en livlig Ouverture og en Fiolinkonsert, egentlig et kvarters komprimering av den 24-minutters konserten som BIS spilte inn i 2015 (BIS-2152). Den andre halvdelen består av fire imaginært adskilte verk som spilles sammenhengende, noe som kan oppleves som en halvtimes symfoni, etterfulgt av en Epilog. Den første Intrada og Intermission benytter opptak av publikumslyd og skaper et lydlandskap som minner om franske spektralkomponister, som Gérard Grisey. (Arne Nordheims kallesignal (i Oslo Konserthus) dukker også opp.)
Matres konsept blir overbevisende fremført, ikke minst fordi komponisten trekker veksler på materiale fra andre verk og vever tematiske tråder hele veien, slik at illusjonen av en konsert med tre eller syv separate verk (avhengig av hvordan man ser det) blandes til én enkeltkomposisjon. Kanskje kan Konsert for Orkester best fungere som en syklus av verk som enten fremføres samlet eller enkeltvis, ikke ulikt Smetanas Má vlast («Mitt fedreland»). Hele Konsert bindes tematisk og teksturmessig sammen av fiolinkonserten – solofiolinisten dukker opp i ouverturen og igjen i de siste delene av andre halvdel – i tillegg til Matres internasjonalt mest kjente verk, preSage (2013, rev 2015). «Symfoniens» åpningssats har tittelen preSage Revisited og bearbeider materiale fra denne fremragende konsertåpneren – utgitt av BIS sammen med fiolinkonserten – og materialet strekker seg helt inn i slutten av verket. Peter Szilvays fremføring med Oslo-Filharmonien er meget imponerende, ikke bare på grunn av virtuositeten, men også i det samlende grepet om verkets ulike elementer og underliggende sans for helhet. Fabelaktig.
GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
