Ornstein: Complete Violin Sonatas
Fiolinsonater nr. 1, 2 og 3, op. 26, 31 og posth.; Hebraic Fantasy; Three Pieces for Flute and Piano*
Francesco Parrino (fiolin), *Stefano Parrino (fløyte), Maud Renier (klaver)
Brilliant Classics 95079 (72 minutter)
Leo Ornsteins historie er helt ekstraordinær. Han ble født i 1893, i Krementsjuk i Ukraina, og døde i Wisconsin i 2002, 108 år gammel – men det var han ikke klar over. Da Leo var 12, sa faren at han var 14 for at han skulle slippe inn ved Konservatoriet i St Petersburg, og da familien flyktet fra de antisemittiske pogromene i Russland i 1906, måtte de etterlate alle sine papirer. Resultatet var at Ornstein aldri visste hvor gammel han egentlig var, og at han valgte seg en tilfeldig dato som fødselsdag. Først etter hans død fant hans to biografer ut av fødselsåret hans. Familien slo seg ned i New York i 1907, og Leo skapte seg snart et navn som enfant terrible. Han skrev musikk som forskrekket alle i sin villskap og dristighet, og fremførte den selv ved konserter hvor publikum satt forbløffet igjen med åpen munn. Men på samme tid kunne Ornstein skrive musikk av Rakhmaninov-lignende romantisk rikdom: for ham var musikk musikk, og det kjedet ham at publikum ventet seg stadig villere verk fra hans side. Han trakk seg tilbake fra konsertpodiet, etablerte en musikkskole – og forsvant ut av syne i flere tiår. Det var først i 1980- og 1990-årene – i hans egne åtti- og nittiår – at musikere begynte å oppdage, fremføre og innspille musikken hans med noen grad av hyppighet, og han døde i vissheten om at han ikke kom til å bli glemt allikevel (han ga sitt siste intervju to uker før han døde). Den første av disse fiolinsonatene (komponert i 1914-1915 med bare et par måneders mellomrom), demonstrerer litt av Ornstein-«problemet», hvis det er et problem i det hele tatt. Når nr. 1 begynner, lyder det omtrent som Debussy redigert av Schönberg, og verket klinger gradvis mer moderne i løpet av fremføringen – bortsett fra at tredje sats har en folkelig uskyld som avviker stilistisk fra resten. Den andre sonaten er mye mer ærlig atonal enn den første – skjønt også den har en leken kvalitet. Hebraic Fantasy (1929) ble komponert til Albert Einsteins 50-årsdag – med Einstein som bladvender mens Ornstein spilte – og både den og den udaterte tredje sonaten er mye tydeligere jødisk i sin melodiske karakter. Og de gjennomsiktig vakre fløytestykkene (henholdsvis fra 1950-årene og 1979) vender tilbake til Debussy i sin klassisistiske eleganse. Den italienske Francesco Parrino og belgiske Maud Renier leverer pålitelig spill i sonatene og fantasien; de setter selve musikken først, fremfor å lete etter muligheter for virtuoseri (Parrino har en sødmefylt klang, men bruker den på fortellende måte); broren Stefano stiger frem som en like veltalende guide i fløytestykkene, og teksten i CD-heftet, av Nicola Cattò og Ornsteins sønn Severo (en av grunnleggerne av Internet), er uvanlig interessante – men Ornstein var jo en uvanlig interessant mann. Med Brilliant Classics lave priser, fortjener denne oppmerksomhet.
TEKST MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
