POSTCARDS FROM OSLO
Garcia Reflections. Polar Lights Alexander The Intelligent Hand Hauta-aho Dan’s Ballade Harrison Hällristningsområdet Viken 5 Pieces Plews Coltrane Salles Sonate Paus Sonatine Marais Les Voix Humaines
Dan Styffe (kontrabass)
Prima Facie PFCD 071 (63 minutter)
Dette er den tredje soloplaten jeg har mottatt av Dan Styffe i løpet av de siste årene, den etterfølger den artige platen med Bernard Salles’ uakkompagnerte Portraits for Friends i 2014 (Fabra FBRCD-13) og Octophonia: en blandet konsert som hovedsakelig består av celloverk av Lidholm, Nordheim, Sallinen og Lutosławski ominstrumentert for bass. Salles – selv komponist og kontrabassist – dukker opp igjen på denne uakkompagnerte platen med sin engasjerende sonate i tre satser av beskjeden størrelse, hurtig-langsom-hurtig, som trekker frem instrumentets omfang, dybde og syngende kvaliteter, inspirert av Sjostakovitsj’ «tonale og rytmiske» tonespråk. Det gjør også Paus’ kortere sonatine, et tredelt verk med uforutsigbar karakter, men en liten sentral (og på grensen til atonal) Blues, innrammet av en Pastorale (som flørter med Dies irae i begynnelsen) og Postlude.
I motsetning til Octophonia-platen, er ni komponister involvert, fra Frankrike og Spania til Storbritannia og Finland via Norge, derfor konseptet «postkort» fra hovedstedene til de aktuelle komponistene. Stilistisk er imidlertid resultatet svært ulikt; Sadie Harrisons Hällristningsområdet (inspirert av de kjente helleristningene i Sørvest-Sverige), og Terje Vikens etydelignende 5 Pieces representerer det samtidige og utforskende i idiom og tilnærming, mens mildere, mer vanlige stykker følger av spanjolen Simón Garcia, The Intelligent Hand av en annen kontrabassist-komponist, John Alexander. Og – et jazzbidrag – den mangefasetterte Coltrane av Steve Plews (en av grunnleggerne av Ascrecords).
Det lengste enkeltsporet er Dan’s Balladeav den finske komponistveteranen, Teppo Hauta-aho. Styffe skriver varmt om finnen i CD-heftet og verket er fint utformet, men ligner mye på de andre verkene på platen. Avslutningsverket er for viola da gamba av Marin Marais, elev av Lully som virket på Ludvig XIVs tid og noen år etter. Styffe fremfører det rimelig overbevisende på kontrabass, men jeg ser ikke hvordan verket henger sammen med resten av programmet på platen.
GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
