RAVEL KLAVERMUSIKK KOMPLETT
Ravel Gaspard de la Nuit; Miroirs; Sonatine; Sérénade grotesque; Menuet antique; Jeux d’eau; Menuet en ut dièse mineur; Menuet sur le nom de Haydn; Valses nobles et sentimentales; À la manière de…; Prélude; Le Tombeau de Couperin
Håkon Austbø (klaver)
Simax PSC1366 (to CDer: 65 og 72 minutter)
Vi som er gamle nok til å huske da eposten kom, vil også huske en av de uventede, men helt velkomne bivirkningene: oppdagelsen av at du kunne bli god venn med noen du aldri hadde møtt. For meg ble den amerikanske skribenten Paul Moor en slik venn. Han var den slags person som ingen romanforfatter ville våge å finne opp: musikkritiker, fotograf, vidunderbarn-pianist, venn av utallige musikere (Svjatoslav Richter blant dem), filmskaper, homofil, elsket hunden sin, Maxe (en dachs, hvis jeg husker riktig), biograf (og venn) av den tyske tenåringen og seriemorderen Jürgen Bartsch (hans Jürgen Bartsch: Opfer und Täter fra 1991 er et toppeksempel på menneskelig og humanistisk gravende litteratur), akademiker og foreleser, formidler av diskret, men velinformert sladder. Paul var den slags menneske vi alle gjerne teller blant våre venner, og jeg er stolt av at jeg kunne det. Du finner CVen hans med hans egne ord her, og en profil på ham da han vant Bundeskreuzverdienst her.
Hva har alt dette med Ravel å gjøre, spør du kanskje? Vel, Paul, dette herlige mennesket, skrev engang (om det var til meg eller for offentligheten husker jeg ikke) at noe av det tristeste han hadde sett i sitt liv var i Ravels hus i den lille byen Montford-l’Amaury sørøst for Paris, nå et museum – enkeltsengen i Ravels soverom. At en av verdens mest kjente og mest suksessrike komponister valgte å sove så poengtert alene, ble nesten et sjokk for Paul, og for meg ga det Ravels musikk en nesten enorm grad av tristesse som peker på den følelsesmessige tilbakeholdenheten i hans produksjon: selv på sitt villeste holder han igjen.
Musikeren må altså virkeliggjøre den lidenskapen som ligger implisitt i musikken: den er der, men ikke som den ville pasjonen i Beethoven eller hos den revolusjonære Chopin. Ravel sammenlignes ofte med Carl Fabergé på grunn av den uendelige detaljrikdommen i musikken hans, og den pianisten som gir seg i kast med Ravels klavermusikk må gripe fornemmelsen av utsøkt besettelse uten å bli fange av den. Ravel formidler ofte sitt tematiske materiale som bak et slags piggtrådgjerde av intrikate filigransfigurer av proto-minimalisten Mandelbrot; den må formidles fullstendig jevnt i tonen selv når andre linjer i teksturen fosser energisk fremover. Og man kan vanskelig forestille seg noen gjøre det bedre enn Håkon Austbø her: de uendelige mønstrene er fullstendig kontrollert, men den sinte kraften i (for eksempel) den notorisk vanskelige «Scarbo», siste sats i Gaspard de la Nuit, er der i fullt monn. Og han fanger perfekt den åpne uskylden i Ravels stiliserte miniatyrer. I et fascinerende essay om sine Ravel-tolkninger, skriver Austbø: Det er et rituelt element i hans musikk, som om den blir dehumanisert inn i en annen virkelighet, og han avslutter sin argumentasjon ved å sitere Marguerite Long som igjen siterer Ravel: Man trenger ikke å åpne brystkassen for å bevise at man har et hjerte. Da blir det å finne hjertet hovedsaken.
Vel, Austbø vet akkurat hvor han skal lete. Han er innspilt i utmerket lyd og jeg har en følelse av at Ravel selv ville beundret elegansen og klarheten i Simax’ presentasjon av dette doble CD-settet. Selvsagt får vi aldri vite hvordan musikken ville vært hvis Ravel hadde hatt en dobbeltseng og noen å dele den med.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
