REICHA REDISCOVERED, VOL. 1
Reicha Practische Beispiele, nr 4, 7 og 20; Grande Sonate i C-dur; Sonata over et tema av Mozart i F-dur; Études dans le genre fugue, op. 97: nr. 1 i c-moll
Ivan Ilić (klaver)
Chandos CHAN 10950 (67 minutter)
En tegning i det britiske satiremagasinet Punch, som nå dessverre er borte, viser et gammelt par som står på fortauet mens Apokalypsens fire ryttere galopperer forbi. «Typisk,» sier mannen. «Her venter du hele livet på en apokalyptisk rytter, og så kommer alle fire på en gang!» Det samme kunne sies om plateindustrien: gjennom tiår var Antoine Reicha (født Antonín Rejcha i Praha i 1770) bare kjent for sine blåsekvintetter, og ikke før har mitt eget plateselskap Toccata Classics startet opp en serie med hans klavermusikk (to CDer utgitt til nå) så kommer Chandos med en til, med den serbisk-amerikanske pianisten Ivan Ilić. Nå er det slik at Chandos-folket, så vel som Ivan Ilić selv, er mine venner, så det krever ingen kraftanstrengelse fra min side å anbefale denne herlige innspillingen. Reicha hadde et av musikkhistoriens mest nysgjerrige sinn. Han var en venn av Beethoven fra han var 15 år gammel, og noe av Reichas og Beethovens kammermusikk ble opplagt skrevet med kunnskap om hva den andre komponisten holdt på med. Men Reicha var en mye mer klassisk komponist enn Beethoven, noe som gjør hans harmoniske dristighet ytterligere oppsiktsvekkende; enkelte ganger virker det som om han hadde én fot i det 18. århundret og stakk tåen på den andre inn i det 20. Mye av musikken var utløst av hans teoretiske arbeid (han skrev fire svære avhandlinger, og var best kjent som pedagog – for Berlioz, Liszt og Franck, blant mange andre), og hans korte Practische Beispiele fra 1803 kan sammenlignes med Bartóks Mikrokosmos 120 år senere; Ilić tar med tre av dem her. De to sonatene her minner ofte om Haydn, som Reicha hadde stor ærbødighet for og var assistent for i årene som ledet frem til Haydns død – men det er øyeblikk hvor Schubert kommer rett inn i bildet, som i første sats av Grande Sonate i C-dur. Men selv i Reichas mer krevende passasjer, er teksturene hans alltid klare og ryddige; faktisk lar de rolige passasjene Ilić utvikle en herlig cantabile klang, fanget i lysende lyd av Radio Télévision Suisse- ingeniørene. Dette er ikke bare noe av den mest interessante musikken fra sin tid, den er svært vakker også.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
