REICHA REDISCOVERED, VOLUME 2

Reicha Études dans le genre Fugué, op. 97, Nr 1–13; 36 Fugues für das Piano-Forte, op. 36: Nr. 12
Ivan Ilić (klaver)
Chandos CHAN 20033 (63 minutter)

Antoine Reicha, som han kalte seg (eller Antonín Rejcha som han var døpt) er en av de mest interessante skikkelsene i musikkhistorien – ikke minst fordi han hadde så livlig fantasi. Han ble født i Praha i 1770, og befant seg 15 år gammel blant fløytene i Bonns valgorkester, ved siden av en unggutt som kalte seg Louis van Beethoven. De fortsatte å være gode venner, og begges musikk vitner om lange felles diskusjoner. Rejcha var en kolossalt produktiv komponist: de fleste musikere har hørt om de 25 blåsekvintettene som nærmest etablerte en egen sjanger, men det finnes også tolv symfonier, fjorten operaer og mye annet – den forbløffende verklisten finnes her. Han skrev også fire betydelige avhandlinger om musikkteori. Det foreligger også masse klavermusikk, som bortsett fra et sett på 36 fuger, har vært oversett i mange tiår. Det typisk for plateindustrien at to prosjekter med hans klavermusikk kommer omtrent på samme tid. Det første har den svenske pianisten Henrik Löwenmark ved klaveret, men siden den utgis på mitt eget selskap, Toccata Classics, kan jeg ikke akkurat kommentere den. Den andre er med den serbisk-amerikanske pianisten Ivan Ilić på Chandos, og siden det antagelig finnes musikk nok til tolv CDer, har vi til nå unngått å tråkke hverandre på tærne. Ilićs volum 2 er fullstendig sjarmerende. De 34 Études dans le genre Fugué, op. 97, fra 1815–17, er egentlig preludier og fuger, iallfall de fleste av dem, og her får vi de første tretten. De er plassert et eller annet sted mellom Haydn og Beethoven – begge venner av Rejcha, selvfølgelig – og fugedelene skuer tilbake til Bach, men man behøver ikke lytte lenge før man hører at Rejchas stil er helt hans egen: selv de enkleste harmoniene er individuelle og høyst karakteristiske. Rejcha var en fri sjel og hans personlighet speilet seg i musikken som stadig tar uventede veier – og klinger helt riktig når du hører dem. Tross all lærdheten som ligger bak, kan man høre Rejchas smil gjennom så godt som alt her. Ilić følger opp med forfriskende lett anslag, absolutt klarhet i fingerspillet, samt total rytmisk pålitelighet, og klaverklangen kunne ikke vært mer naturlig. Rejchas klavermusikk er en viktig oppdagelse – men den er også en fryd.

MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin