REYNALDO HAHN
Hahn Klaverkvartett nr. 3 i G-dur; À Chloris;Vocalise-Étude; Si mes vers avaient des ailes; Nocturnei Ess-dur; Klaverkvintett i fiss-moll
Bartosz Woroch og Benjamin Adler (fiolin), Adam Newman (bratsj), Tim Lowe (cello), James Baillieu (klaver)
Champs Hill Records CHRCD139 (71 minutter)
Reynaldo Hahn befinner seg fortsatt i utkanten av repertoaret, men han fortjener mange flere fremførelser: forestill deg en blanding av Brahms og Fauré, spesielt ut fra begges flytende melodilinjer og forkjærlighet for underdrevne høstlige farger. Hahn selv var kanskje mer fargerik enn sin egen musikk. Han ble født i Venezuela i 1874 av en lokal katolsk kvinne og en tysk-jødisk far, og han kom til Paris med familien (han var den yngste av 12 barn) da han var tre. Bare tre år senere presenterte Napoleons niese ham ved en konsert, der han akkompagnerte seg selv på piano. Han var bare fjorten da en av sangene hans Si mes vers avaient des ailes (innspilt her) slo gjennom med et brak. Han kom ikke ut av skapet før han traff Marcel Proust og de ble et par – så langt som tidens konvensjoner tillot – de arbeidet og reiste sammen. Hahn tjente i den franske hæren i første verdenskrig, og dirigerte den første konserten ved Salzburg-festivalen etter krigen – og hvem vet, han kan blant sitt publikum ha hatt noen av de fremtidige nazistene som tvang ham, som halvt jødisk, til å flykte til Frankrike under andre verdenskrig. Han ledet operahuset i Cannes før krigen og i Paris etter – og han var kritiker i Le Figaro. Hahn døde av en hjernesvulst i 1947. Tre transkripsjoner av sanger, en bachiansk À Chloris for fiolin, Vocalise-Étudefor bratsj, og en sentimental Si mes vers avaient des ailes for cello – utgjør midtdelen av denne CDen, mellom to større kammerverk (og et lite, Nocturne for fiolin og klaver). Hahns naturlige måte å behandle melodier på, betyr at hans musikk alltid engasjerer øret, men tross all nærhet til Brahms’/Faurés klangverden, er det først med klaverkvintetten vi møter musikk som er innstendig og virkelig minneverdig – iallfall på denne CDen. Likevel er den aldri mindre enn nydelig. Herlige idiomatiske fremførelser her; fin innspilling (kanskje litt vel nær, du hører nå og da musikerne puste); informativ artikkel i CD-heftet av Philip Borg-Wheeler. Vel verdt 70 minutter av din tid, og jeg vedder på at du kommer til å spille den om og om igjen.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
