ROBERT SAXTON PIANO MUSIC
SaxtonChacony. Pianosonate. Hortus Musicae, Hefte 1-2. Lullaby for Rosa
Clare Hammond (piano)
Toccata Classics TOCC 0458 (56 minutter)
Robert Saxton (f. 1953) begynte å komponere seks år gammel og ble få år senere sterkt oppmuntret av, og fikk noen tidlige timer med, Benjamin Britten. Han studerte senere med Elisabeth Lutyens, Robin Holloway, Robert Sherlaw Johnson og Luciano Berio. Som komponist er han kanskje mest kjent for sin to-akters opera fra 1991, bygget over Arnold Weskers drama Caritas (det fins en innspilling av den på en dobbelt-CD fra NMC, NMCD102) og hans tidlige Chacony for piano left hand (1988), som Clare Hammond åpner platen med. Den ble skrevet for pianisten Leon Fleischer, som bare hadde én hånd, den venstre, på Aldeburgh Festival i 1990. Det er en kompositorisk tour de force, der man helt i begynnelsen hører hvordan bassmotivet settes sammen. Det starter på D og sirkler tilbake til samme tone, fulgt av de virtuose variasjonene som oppstår.
Saxtons stil i Chaconyer umiskjennelig samtid, men ikke av det aggressive slaget, og det var, for å sitere komponisten, en «strålende og inspirert» fremføring av Clare Hammonds Chacony som fikk Saxton til å komponere de to heftene Hortus Musicae («Musikkhage»), tilegnet henne. Hefte 1 (2013) inneholder fem etydelignende stykker, som i sin tur fremkaller hager av drømmer og tid, syngende og evige hager, og til slutt «Saltatio Hortensis» – som poetisk kan oversettes til «Hagen der naturen danser». Hvert stykke fremkaller vakkert konseptet som presenteres i tittelen, samt en del av Hefte 2 (2015), som inneholder syv stykker. Alle de tolv stykkene er fritonalt basert på hver sin tone i den kromatiske skala, slik at de går opp en kvint i forhold til det forrige stykket, gjennom hele kvintsirkelen. Satsene i Hefte 2 skildrer ulike aspekter av hager, som blomster, lys på vann, skumring, minne, med nesten impresjonistisk ynde.
Det tidligste verket – og det mest stilfulle – er den ensatsige Pianosonaten (1981), som med sine ti konsentrerte minutter dekker et enormt uttrykksmessig område. Som en kontrast, er det nyeste og uten sammenligning korteste stykket, Lullaby for Rosa, en liten vuggesang skrevet i 2016 til Clare Hammonds da nyfødte datter. Den er lyrisk, enkel og en fryd for øret. Clare Hammond spiller alle fem verk med full teknisk kontroll og autoritet, hørbart i samsvar med tonespråket. Innspillingen ligger ganske tett på, som om pianoet var i samme rom, men er helt klar, og den gir musikken rom til å puste. En verdifull plate med inkluderende og attraktiv musikk.
GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
