ROBIN HOLLOWAY
Holloway Sonate for bratsj, Op 87*. Trio for klarinett, bratsj & klaver, Op 79**. Trio, for obo, fiolin & klaver, Op 115**
*Henrietta Hill (bratsj). **The Rest Ensemble
Sheva Contemporary SH 208 (54 minutter)
Selv om han er en utmerket komposisjonslærer, er Robin Holloway (f. 1943) mest kjent for sine fem konserter for orkester (1966-2009), operaen Clarissa (1975-6) og en rekke kammermusikkverk, inkludert fem strykekvartetter (2003-18) og hans rekomponering av Bach, Gilded Goldbergs (2002). Hans Konsert nr. 2 (1978-9) vant en GramophoneAward i 1994 for beste samtidsverk (NMS D015) og nr. 4 (2004-5) ble urfremført – om enn nedkuttet – av San Francisco Symphony Orchestra under Michael Tilson Thomas. Sheva Contemporary har markert komponistens 75-årsdag i år – overraskende nok det eneste selskapet som har gjort det så langt – med denne platen med førstegangsinnspillinger av tre av Holloways mest karakteristiske og særpregede kammerverker. Den tidligste komposisjonen er Trio for klarinett, bratsj og klaver (1994), en stramt organisert, ensatsig komposisjon, avsluttet med to «intermezzi» som tilfører teksturmessig kontrast, den første for klarinett og bratsj (som snerrer og spytter på hverandre ifølge komponistens egen beskrivelse), den andre for klaver. Holloway skriver i CD-heftet om trioens eventyr-assosiasjoner, som strekker seg fra Tornerose og Askepott til Alberich og Ringen, selv om verket er best å høre som et med lyrisk impuls, flyktige forstyrrelser og høstfarger. Trio for obo, fiolin og cello (2012) har en helt annen musikalsk karakter, ikke minst fordi den ikke har noen hentydninger bak notene, slik op. 79-trioen har. Ingen i det hele tatt innrømmer Holloway. Det musikalske språket, inndelt i fire klare satser og sammenføyd med finale-paret, en Molto allegro scherzo og Largamenteepilog, er slankere og mer kromatisk, selv om jeg ikke klarer å høre det som «gnomisk» slik komponisten foreslår. Innimellom, kronologisk, ligger bratsj-sonaten (1999), bygget over lignende linjer som den senere trioen i fire satser, der den tredje og fjerde er sammenføyd, men her i en langsom-hurtig-langsom-hurtig-form, ulik trioens hurtig-langsom-hurtig-langsomst. Hindemith satte den uakkompagnerte bratsj-sonaten på kartet med sine fire på 1920 og 30-tallet, selv om Ligetis (1991-4) er det meste kjente eksempelet. Holloways lener seg mer på Hindemith-modellen, men stilistisk halvveis mot Ligeti. Den spilles nydelig her av Henrietta Hill, en fremføring som matcher de til The Rest Ensemble (som hun er medlem av i op. 79-trioen). Shevas lyd er god og klar. En svært verdifull plate.
GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
