The Romantic Piano Concerto, Nr. 71
Czerny Klaverkonserter i F-dur, op. 28, og a-moll, op. 214; Rondo brillant i B-dur, op. 233
Howard Shelley (klaver/dirigent), Tasmanian Symphony Orchestra
Hyperion CDA68138 (73 minutter)
Stakkars gamle Carl Czerny (1791–1857) har fått dårlig omtale i to hundre år: pianoelever har hatet hans tekniske studier, og bare mengden musikk han produserte (861 opusnumre og hundrevis flere uten opusnumre) synes å ha overtalt musikkvitere og musikere til ikke å ta ham alvorlig. Arkivmateriale tyder på at han var en høflig og omtenksom mann, fremfor alt drevet av behovet for å komponere: han hadde fire skrivebord i sitt arbeidsværelse, slik at blekket på notepapiret på det første bordet hadde tørket da han avsluttet enda en side av verket på det fjerde bordet. Deretter gikk han tilbake til bord 1 og fortsatte, som en sirkusartist som sjonglerer mange tallerkener på en gang. OK, han var Beethovens elev og Liszts lærer, men det synes å ha vært hans eneste fotfeste i respekt og omdømme. Boet befinner seg i Gesellschaft der Musikfreunde i Wien, og da jeg kontaktet biblioteket der for noen få år siden, for å spørre om Czernys opusliste kunne sjekkes ut på nett, fikk jeg vite at den ikke engang var skikkelig katalogisert (kjære Gud, er ikke 150 år tid nok?). Det hadde ikke vært så farlig hvis musikken var så kjedelig som ettertiden urettferdig har avgjort, men denne herlige utgivelsen burde overtale enhver som hører den til å gi Czernys musikk en sjanse. Jeremy Nicholas’ informative tekst i CD-heftet bemerker at konserten i a-moll ble komponert i 1829; den tidligere kan være fra ca 1820 og Rondo brilliant fra ca 1831. Musikken befinner seg et sted mellom Weber og Field på den ene siden (med bare en liten snev Beethoven her og der), og Chopin og Mendelssohn på den andre – og den er av sammenlignbar kvalitet. Man kan forestille seg Czerny, smilende bak ett av sine skrivebord mens han komponerte F-durkonserten og Rondo brilliant; a-mollkonserten er, som tonearten tyder på, langt mer stormende og mørk, men med samme uuttømmelige strøm av strålende passasjearbeid. Faktum er at lytter du til alle tre verk i en omgang, begynner Czerny å bli litt av en skravlebøtte, men det var ikke meningen at denne musikken skulle lyttes til på den måten. Czernys melodier er ikke spesielt minneverdige, men de er alle sjarmerende, selv i det mer oppriktige verket i a-moll, og de virker takknemlige å spille – Howard Shelleys gnistrende fremførelse tyder opplagt på at han liker den, og det lille Tasmanian Symphony Orchestra (musikerne er listet opp i CD-heftet) klinger mer storslagent enn listen tyder på. Det er synd at pianister ikke kjenner denne musikken: i likhet med Hummel-konsertene, ville de være en forfriskende avveksling fra den uendelige strømmen av Chopin- og Liszt-konserter, som synes å utgjøre kunnskapsgrensen for de fleste av dagens klavervirtuoser.
TEKST MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
