TIPPETT
Symfonier nr. 1 og 2
BBC Scottish Symphony Orchestra, dir. Martyn Brabbins
Hyperion CDA68203 (75 minutter)
Sir Michael Tippett dominerte den britiske musikkscenen i de siste årene av sitt lange liv (1905–1989), men som så ofte skjer, gikk musikken hans i glemmeboken etter hans død – selv om påvirkningen fra ham lever videre gjennom de dansende rytmene hos yngre britiske komponister. Jeg må innrømme at jeg også hadde glemt hvor gode disse to symfoniene er, siden de ikke har kommet inn i mitt ansvarsområde på lenge. Det har gått lang tid siden de sist ble innspilt og det virker ikke som om konsert-arrangører er klart over hans eksistens. Men begge er fremragende prestasjoner. Martyn Brabbins radiooverførte nylig Tippetts tidlige (1936) Symfoni i B-dur som ikke har vært spilt på 80 år. Komponisten trakk den tilbake like etter at han hadde fullført den, og overføringen avslørte hvorfor: den står i alt for stor gjeld til Sibelius. Men åpningssatsen – Allegro vigoroso, quasi alla breve – i Symfoni nr. 1, skrevet i 1944–45, kunne ikke vært skrevet av noen annen enn Tippett. I CD-heftet som medfølger denne første utgivelsen i en planlagt serie med Tippetts fem symfonier (også B-dur), karakteriserer Oliver Soden Tippetts tonespråk som «en kombinasjon av noe strittende som eimer av Bartók og tidlig Stravinsky, med jazz-synkopering og teknikker fra Tudor-tiden og tidlig renessansemusikk.» I første sats av nr. 1 er resultatet en frittløpende eksplosjon av rytmisk energi, like stimulerende og forfriskende som den er kontrapunktisk stram; den langsomme satsen er en dyptfølt Adagio passacaglia som svinner ut i et smertelig tap; scherzoen er en av Tippetts Tudor-danser (bortsett fra at du ville ramle overende hvis du prøvde å danse den, med slike kryssende rytmer og i den farten); og finalen er en elektrisk dobbeltfuge, den første spraker som fyrverkeri, den andre er verdig og kontemplativ i en tour de force av komposisjonsteknikk. Symfoni nr. 2 (1956-57) er ikke mindre imponerende. Den innleder med en stampende jorddans, som når våren eksploderer i plutselig liv (den var inspirert av en passasje hos Vivaldi), Tippetts motrytmer antyder naturens ujevne vell. Den langsomme satsen er et nattlig landskap som gradvis folder seg ut – solo trompet, harpe, bølgende strykere – til et urolig havbilde (ekko av Brittens Peter Grimes er tydelige i de siste notesidene). Den elleville scherzoen og dens luftige trio ville ha gledet Beethoven selv. Og finalen er en firstemt fantasi, som brenner med en høyoktan sans for det dramatiske. Det fantes ikke noe som lignet dette i musikken hans da disse to verkene ble til, og spenningen den rene og skjære frekkheten må ha utløst i sitt tidligste publikum kan fremdeles føles i fremførelser så energiske som de Martyn Brabbins oppnår her – den rytmiske livligheten i BBC Scottish-musikerne er ganske bemerkelsesverdig; ikke siden Sir Colin Davis dirigerte Berlioz har jeg opplevd slik kollektiv smidighet. Livskraften som spruter frem her skjuler nesten den forbløffende lykksaligheten i instrumenteringen: når Tippett slapper av, kan musikken være riktig så vakker. Legg så til den levende innspillingslyden og Sodens sympatiske artikkel i CD-heftet, og du får en fullkommen utgivelses-suksess.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
