WILLIAM WORDSWORTH: ORCHESTRAL MUSIC VOLUME 1
Wordsworth Divertimento i D, Op 58. Symfoni Nr. 4 i e-moll, Op 54. Variations on a Scottish Tune, Op 72. Symfoni Nr. 8, «Pax Hominibus», Op 117 (med et bonus-spor med alternativ slutt)
Liepāja Symphony Orchestra dir. John Gibbons
Toccata Classics TOCC 0486 (81 minutter)
William Wordsworth er en gigant i engelsk romantisk litteratur i det 19. århundre, kjent verden over, men som komponist av symfonier og orkesterverk? Vel nei, denne William Wordsworth (1908-88), grand-grand-grand-nevø til poeten, var helt og holdent en 20. århundre-komponist av 117 anerkjente komposisjoner, hvorav åtte symfonier (1944-86), tre konserter, seks strykekvartetter (1941-64), klaver-, kammer- og vokalmusikk, der det største verket var hans krigstids-oratorium Dies Domini (1942-4). Hans musikalske stil var relativt konservativ, han benyttet et moderne tonalt harmonisk idiom med vekt på melodi og polyfoni.
Wordsworths musikk har vært underrepresentert på plate, og fire av verkene på platen er førstegangsinnspillinger. Selv om den fjerde og åttende er med her, er ennå ikke hans symfonier innspilt komplett; Nr. 6 (1977) og 7 (Cosmos, 1980) er fortsatt ikke tilgjengelige. Nr. 4 (1953) er et av Wordsworths mest imponerende verk; en overbevisende ensatsig form, innledet med en langsom (Poco adagio) introduksjon. I motsetning er den åttende – Wordsworths siste fullført verk – et velbalansert, og samtidig følelsesmessig ugjennomsiktig tosatsig verk med fred som tema, (Wordsworth var pasifist hele livet). Den har en bred langsom-fort-langsom form, den rolige slutten svinner hen i ingen ting, selv om komponisten – noe bisart – tilbød en alternativ, mer optimistisk slutt, som kunne brukes etter dirigentens skjønn. Begge versjonene er med her, men jeg er enig med Paul Conway, som har skrevet den inngående og informative CD-artikkelen, at Wordsworths originale, rolige avslutning klart er å foretrekke.
Liepāja Symphony Orchestra leverer solide, godt forberedte fremføringer av et repertoar som må ha virket svært fremmed for dem. Her og der kan man høre noe usikkerhet i spillet, for eksempel i ouverturen til Divertimento i D (1954), med i det store og hele dirigerer John Gibbons dem med sikker hånd. Variations on a Scottish Theme, skrevet i 1962, året etter at Wordsworth hadde flyttet til Skottland, er den fineste fremførelsen av alle. Toccatas lyd er nydelig balansert og lager et svært underholdende og hørverdig program av ukjent musikk.
GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
