ROSER TIL ROSENDAL
Mozart i full bredde var Leif Ove Andsnes’ mål med årets festival i Rosendal – den andre i rekken. Med sitt velvalgte program av kjente og ukjente Mozartverk, traff han midt i blinken. Men Messiaen ble et eget høydepunkt!
TEKST MONA LEVIN
FOTO LIV ØVLAND
I skrivende stund var det fremdeles en dag igjen av festivalen, men det kan uten videre fastslås at den var en ubetinget suksess. Klarinettkvintetten, med Martin Fröst og Tetzlaff-kvartetten – i usedvanlig romantisk spill for Mozart – ble første dags Mozart-høydepunkt, og kvintetten i Ess-dur for obo, klarinett, horn, fagott og klaver, ble Mozart-høydepunkt dagen etter.
Litt urettferdig kanskje, fordi programmeringen rommet mange ikke så kjente Mozart-verk, blant andre åpningsverket Larghetto og Allegro for to klaverer, med Andsnes selv og den strålende unge sveitsiske pianisten, Francesco Piemontesi ved hvert sitt Steinway. Merk navnet Piemontesi! Ham kommer vi til å høre mye om fremover, han er åpenbart en pianist etter Leif Ove Andsnes’ eget hjerte, og deres samspill var symbiotisk. Det gjaldt egentlig i alle musiker-konstellasjonene, bemerkelsesverdig når man tenker over hvor liten prøvetid de har sammen før festivalen er i gang.
Messiaens uendelighet
Senkveldskonserten i Kvinnherad Kyrkje, med Messiaens Kvartett til tidens ende, ble den mest bevegende på dag nr. 2. Martin Fröst, Christian Tetzlaff (fiolin), Tanja Tetzlaff (cello), og pianisten Francesco Piemontesi skapte en atmosfære av uendelighet gjennom sitt lyttende spill. Christian Tetzlaffs følelsesmettede tone, søsteren Tanjas cello som vevet seg ut og inn av den særegne melodikken, og Piemontesis virtuose fargelegging av klaveret, var like uforglemmelig som Frösts klarinett-tone; den syntes å stige ut av intet, opp gjennom det stjernebestrødde kirketaket og ut i universet. Fröst pustet og spilte samtidig, mens publikum knapt våget å trekke pusten.
Messiaen skrev verket i 1941, i konsentrasjonsleir. Han var en sterkt troende katolikk, og ga hver av de åtte satsene tungt religiøse titler. De har ikke lenger noen stor betydning, både fordi det ikke er noen tydelig sammenheng mellom titler og musikalsk innhold, og fordi vi lever i en sekulær tid, sa Gunnar Danbolt i sin introduksjon. Kvartetten er ren musikk, av et slag det kanskje kan være viktigere å åpne ørene for enn analyseviljen.
Steinkirken er fra 1250, altså et par hundre år etter den begynnende kristningen av Norge. Man kan forestille seg at prester og kirkebyggere fra slutten av 900-tallet forflyttet seg fra nes til nes, ut og inn av de norske fjordarmene med sitt ærend i form av øks og ord. Hardangerfjorden er lang og vakker, men ikke alle steder er så naturskjønne som Rosendal. Kirken er også usedvanlig vakker og har en utsøkt akustikk – Messiaens musikk syntes skapt for den.
Norges eneste baroni
Det er ikke gjort på et øyeblikk å komme seg til denne kommunen omtrent midtveis i den lange Hardangerfjorden, men det forhindrer ikke et fulltallig publikum av norske og utenlandske turister, samt et internasjonalt pressekorps, i å fylle hver plass og hver seng som er å oppdrive. Folk kommer med ferge, buss eller egen bil, alle uformelt antrukket og utstyrt for Vestlandsvær, det vil si regn.
Selve baroniet har røtter fra 1665, festivalens konserthjem – Riddersalen med 400 plasser – ble innviet i 2016, i det som var den gamle låven på godset. En låve har ikke ideell akustikk, men noen av verdens fremste spesialister (Meyer Sound) har skapt salens lydbilde. I fjor var det ikke så bra, sies det her – men nå er det montert et stort antall nesten usynlige, individuelt innstilte forsterkere på alle kanter, og det har ført til stor forbedring. Samme firma står for øvrig bak akustikken i Peer Gynt-salen på Troldhaugen i Bergen.
«Tørr» sal – svett publikum
– Riddersalen er skapt «tørr» for at det digitale systemet skal ha de beste betingelser, forteller prosjektdirektør John Pellowe fra Meyer Sound i California. – Fordi lyd går langsommere gjennom luft enn gjennom ledninger, opplevdes lyden i fjor forsinket enkelte steder i salen. Det var ikke samsvar mellom musikernes bevegelser og klangen fra instrumentene. Det er det nå, men vi fortsetter perfeksjoneringen, sier Pellowe.
Selv satt jeg flere steder i salen, og syntes akustikken var aller best på sidene. Ventilasjonen kan imidlertid bli atskillig bedre. Til tross for investeringer på en million kroner blir det ubehagelig varmt i løpet av en konsert. Det påvirker både publikum og instrumenter. På spørsmål til Pellowe om hele det lydtekniske bildet – «konstellasjonen» – ville forrykkes hvis noen åpnet vinduene, svarte han litt bisk at det overhodet ikke ville påvirke lyden. Vinduene blir ikke åpnet fordi publikum i nærheten klager på trekk!
Frodig program og natur
Med konserter tre ganger om dagen, fremført av eksepsjonelle musikere, foredrag og introduksjoner, omvisninger i Baroniet og den 300 år gamle rosehagen, og med selve beliggenheten som egen attraksjon, har Rosendalfestivalen usedvanlig mye å by på. Hardanger er kjent for en spesielt frodig grønnfarge, og den pryder hver flekk som ikke er fjell eller fjord. Nedover fjellsiden, som i et nasjonalromantisk maleri, stuper fossefall – som ikke uten kamp har unngått rør og kraftverk. Etter tre festivaldager med regn, letter også tåken, solen omskaper grå fjelltopper til gull, og det grønne ble enda grønnere.
Festivalprogrammet hadde alle tenkelige farger, og selv om det var en feiring av Wolfgang Amadeus Mozart, rommet det også andre komponister, som György Ligeti og Toru Takemitsu, Haydn og Brahms, Schubert og Ravel, Olav Berg og Esa-Pekka Salonen. Det ga perspektiv på musikalsk utvikling gjennom århundrene, spisset publikums nysgjerrighet på det nye og takknemlighet over det gamle. Men viktigst var hvordan denne festivalutgaven ga ny innsikt i den uendelige rikdommen i Mozarts musikk.
Festivalsjefen
«Jeg har det i blodet! Det koker igjen, jeg tenker program, jeg vil kuratere, være i kontakt med musikere, være vert for programmene – både i forhold til musikerne og publikum,» sa Leif Ove Andsnes til Klassisk Musikkmagasin i fjor før festivalåpningen. Årets festival viser tydelig at det ikke er tomme ord. Ved åpningskonserten sto han selv i døren og hilste på hele publikum før konsertstart, og han medvirket selv i de fleste programmene. Også som intervjuer – og det med slik finesse at folk som lever av det har lyst til å gå i skammekroken.
Den lille timen mellom ham og komponisten og forfatteren Jan Swafford kastet nytt lys over Mozart, blant annet ved å kaste ut noen myter – som at Mozart ikke likte fløyte, at han døde fattig og ulykkelig, og at Salieri skrev deler av Requiem på Mozarts diktat på dødsleiet. Swafford brukte 10 år på sin berømte Beethoven-biografi, og mener han kommer til å holde på like lenge med den om Mozart. Direkte rørende var det da han fikk tårer i øynene ved tanken på at Tryllefløyten og Requiem ville vært tidlige verk – om Mozart bare hadde levd lenger! En liten innføring i Mozarts valg av tonearter fikk vi også, med g-moll som den mest vemodsfylte og mørke.
Mozarts dissonanser
Både Andsnes selv og Piemontesi leverte virkningsfulle lydeksempler på uroen og mørket i mye av Mozarts tilsynelatende lette musikk. Svært interessant var eksemplet fra Klaverkonsert nr. 21, der det befinner seg en skjærende dissonans midt inne i det lyriske «Elvira Madigan»-temaet, noe de færreste har lagt merke til, men som nærmest er et varemerke i Mozarts komposisjoner. Alltid en dissonans! Fra da av lyttet antagelig alle litt mer intenst etter dissonanser i resten av festivalprogrammet.
Leif Ove Andsnes’ eget nære bilde på denne produktive komponisten er at han fremfor alt skrev empatisk, sensuell, forførende og tvetydig musikk: underholdningsmusikk for sin tid, javel, men full av kompleksitet og manisk uro. Med sine små innføringer foran konsertene, åpnet han mange nye dører inn til Mozarts musikk, også de uvant romantiske, som kom så godt til uttrykk i klarinettkvintetten. For å være helt personlig: jeg brukte lang tid i yngre år på å komme på talefot med Mozart. Etter min langhelg i Rosendal er vi endelig blitt bestevenner.
