SANTTU-MATIAS ROUVALI OG KULLERVO
Innsettelseskonsert for ny sjefdirigent er ikke daglig kost. Spesielt ikke i Göteborg Symfoniorkester, som har lett etter ny siden Gustavo Dudamel gikk av i juni 2012. Men etter fem års utprøving av ulike kandidater – som ikke har visst at de var under oppsikt – falt valget på Santtu-Matias Rouvali, og innsettelsen skjedde torsdag 14. september.
TEKST HILDE HOLBÆK-HANSSEN
TOPPFOTO KAAPO KAMU
Nok en gang har en ung, finsk dirigent markert seg godt nok til en slik posisjon. Han dirigerte orkesteret for første gang på en utendørskonsert i 2014 og har siden hatt flere engasjementer, før orkesteret kom til at dette var en mann å satse på.
Skjønt mann; når 31-åringen entrer podiet gir han mer preg av tenåring. Han er spebygd og har et litt uvørent kroppsspråk – ikke akkurat «Toscanini-fakter». Han følger klesmoten blant vår tids dirigenter, og vel så det, i sort skjorte og bukser som gir et svært ungdommelig preg i forhold til alle livkjolene. Det store, krøllete håret gir assosiasjoner til hippie-tiden. Og for å begynne med slutten, når han kommer inn for å ta imot sluttapplaus, tar han med seg et blått håndkle, som han henger fra seg på dirigentpodiet som dermed fungerer som tørkestativ. Litt Nigel Kennedy-aktig. Sjarmerende for dem som syns sånt er morsomt. Kanskje litt kleint for skjønnåndene?
Finsk nasjonalepos
Han kommer til Göteborg med solid ballast fra dirigentbastionen Helsinki. Som slagverker har Rouvali spilt i flere finske orkestre og deltatt i Melodi Grand Prix. Han er også sjefdirigent i Tampere Filharmoniske Orkester, har vært første gjestedirigent i Danmarks Radio Symfoniorkester og har høstet strålende kritikker, blant annet i London.
Som innsettelsesverk har han valgt Sibelius’ mektige Kullervo, en syklus på fem symfoniske dikt basert på rune 31-36 i nasjonaleposet Kalevala. Sibelius selv dirigerte urfremførelsen i 1892. Verket ble fremført fire ganger til i løpet av det etterfølgende året, men ble etter det aldri mer spilt i sin helhet i komponistens levetid. Tross god mottakelse i 1892-93, ga han det ikke ut på forlag, men godtok like før sin død i 1957 at det kunne utgis posthumt. Verket ble også kontroversielt fordi Sibelius benyttet finsk på en tid da språkstriden mellom «svecomanene» og «fennomanene» var stor. Striden hadde neppe blitt mindre om Jean Sibelius, som hadde svensktalende mor, hadde oversatt Kalevala til svensk.
«Kullervo i blå strømper, sønn av Kalervo den gamle».
Slik begynner flere av runene om hovedpersonen i Kalevalas Kullervo-syklus. For nordmenn med fordommer mot finsk fjernsynsteater, kan det kanskje være overraskende at Kullervo faktisk er den eneste tragiske skikkelsen i finsk mytologi. Etter at hans stamme er blitt massakrert, vokser han opp i stammen til Untamo, som var den som drepte hans egen stamme. Han mishandles, blir solgt som slave og lever et usselt liv, men klarer til slutt å rømme. Under en sledeferd prøver han seg på opptil flere kvinner, og klarer til slutt å forføre en tiggerjente med å tilby henne vakre stoffer, «gullkantede strømper» og sølv, hvoretter de oppdager at de er søsken. Hun tar livet av seg i fortvilelse og Kullervos hat vokser over alle bredder. Han vender tilbake til Untamos stamme og dreper alle ved hjelp av sine magiske evner. Han tar til slutt sitt eget liv etter å ha spurt sverdet sitt om tillatelse. Sverdet godkjenner det og Kullervo kaster seg ned over det. Sibelius har ikke tatt med den avsluttende sekvensen i Kullervo-syklusen der Kalevalas helt Väinamöinen advarer mot å mishandle barn dårlig; da kan de bli like onde som Kullervo.
Dateringen av Kalevala er usikker, men man kan spore deler av eposet så langt som 3000 år tilbake. Med tonsetting av så gamle tekster og myter kan man få assosiasjoner til Stravinskys Vårofferet og Monrad Johansens Voluspå. Men kanskje med unntak av unisone korpartier, er Sibelius’ tonespråk typisk senromantisk, mens Stravinsky og Monrad Johansen noen tiår senere velger en mer rå og firskåren tonedrakt.
De fem symfoniske satsene omhandler deler av Kullervos liv. Satsene 1. «Innledning», 2. «Kullervos ungdom», og 4. «Kullervo går i striden» er instrumentale. I 3. sats «Kullervo og hans søster» medvirker mannskor, mezzosopran og baryton, mens 5. sats «Kullervos død» er for mannskor og orkester.
Finske solister, svensk kor
Gøteborg-symfonikerne hadde for anledningen invitert mannskoret Orphei Drängar fra Uppsala og Ville og Johanna Rusanen til de to rollene som Kullervo og søsteren. Det 80 mann store Orphei Drängar er noe av det beste Norden kan by på av mannskor, og fylte sin fortellerrolle utmerket og kraftfullt. Søskenparet Rusanen har lang fartstid med Kullervo-rollene og tolket de dramatiske skjebnene på en intens, men «finsk» avbalansert måte. Deres entré var også avbalansert; de kom rolig gående inn og satte seg på sine plasser like etter at 3. sats var begynt. Her ble det ikke lagt opp til stemningsødeleggende applaus, men publikum klarte likevel ikke å holde seg mellom satsene.
Santtu-Matias Rouvalis før omtalte kroppsspråk får en annen karakter når han begynner å dirigere. Han er like energisk, men de store armbevegelsene er poetiske, til dels vakre og særdeles tydelige. Han bruker hele kroppen og tidvis nærmest danser han. Det er nyansert fra det stillferdige og helt stille til det dramatiske og eksplosive. Det meget profesjonelle Göteborg Symfoniorkester lot seg kanskje ikke rive med i samme grad som det som utspilte seg på dirigentpodiet, men som de kompetente musikerne de er, leverte de varene. Verket ble fremført uten pause, så at Rouvali hadde behov for et håndkle etter anstrengelsen er helt forståelig, og denne skribent tålte godt å se det.
