Sasha Waltz – Berlioz og gummistøvler

ARTIKKEL: Gummistøvler, fargeampuller, hengende scener og klassisk musikk. I Sasha Waltz’ koreografiske univers er intet umulig.

Danseren og koreografen Sasha Waltz er en av de få innen sitt yrke som er blitt tildelt «Bundesverdienstkreuz» – det tyske motsvar til St. Olavs Orden – for sitt virke innen det som kalles moderne danseteater. Siden sin debut på 90-tallet og med sitt danseensemble «Sasha Waltz & Guests» har hun rukket å re-definere moderne dans i Europa, skape det nye operakonseptet «koreografert opera», samt å få oppdraget om å konstruere monumentet over Tysklands gjenforening.

I tillegg har hun og hennes ektemann Jochen Sandig i perioden 2000-2005 vært i ledelsen på den berømt-beryktede scenen Schaubühne i Berlin. Sentralt i hennes koreografier står musikken, som spenner fra Schuberts Lieder via Purcells Dido og Aeneas til spesialkomponerte elektro-akustiske lydkulisser. Kompaniet Sasha Waltz & Guests er idag ettertraktet på scener over hele verden, og de har så langt gjestet Norge to ganger: De viste forestillingen Körper som ledd i Tysklands bidrag til Norges 100-års markering på Det Norske Teateret i 2005, og de fremførte avslutningsforestillingen til CODA dansefestival i Bærum Kulturhus i 2007.

Sasha Waltz er den kunstneriske sjelen i Sasha Waltz & Guests. Men selv om hun er kjernen i ensemblet, er det en stor grad av samarbeid. Danserne blir oppfordret til å bidra til koreografiene, musikere trekkes inn i arbeidet også på scenen, og ikke minst står Sasha Waltz’ ektemann, Jochen Sandig, sentralt. Det er han som er ansvarlig for store deler av både dramaturgi og musikk i Sasha Waltz’ etterhvert betydelige antall verk. I tillegg står han for logistikken, finansieringen og prosjektgjennomføringen. Sasha Waltz’ søster, musikkviteren Yoreme Waltz, kompletterer ensemblet med sin kunstneriske kompetanse.

Schubert + danseteater = sant
Nylig fremførte «Sasha Waltz & Guests» verket Impromptus i Berlin, opprinnelig koreografert i 2004. Scenen er sterkt skrånende, noe som gjør at danserne i over en time jobber med og mot tyngdekraften. I tillegg brukes tildels uvante elementer på scenen: Danserne kan finne på å dukke opp i vannfylte gummistøvler, de knuser fargeampuller med føttene, og koreografien er på samme tid abstrakt og intenst. Det hele topper seg med at noen av danserne glir ned i noe som best kan beskrives som et badekar. Musikkvalget er også oppsiktsvekkende, det består av et eklektisk utvalg av Schuberts Lieder og pianostykker. I Impromptus møtes noe av det mest nyskapende innen moderne dans, med borgerskapets musikalske kanon. Hvordan kommer man egentlig på en slik idé?

– Sasha Waltz hadde allerede i 2004 planlagt å arbeide med opera. Siden hun ikke hadde noe særlig erfaring med klassisk musikk i den skalaen, brukte hun Impromptus som en studie for å nærme seg et annet musikalsk språk, å se hvilke muligheter som finnes i den klassiske musikk-kanon, forteller Jochen Sandig.

Det er nemlig Sandig Klassisk Musikkmagasin møter en sensommerdag i Berlin. Sasha Waltz selv var ikke tilgjengelig, men det viser seg fort at Sandig ikke bare er vant til å være Waltz’ kunstneriske høyre hånd. Med sin brede kunstneriske bakgrunn som dramaturg og kunstnerisk leder, bl.a. av kulturhuset Tacheles i Berlin, var det Sasha Waltz som i begynnelsen av 90-tallet kom til ham, og ikke omvendt. Idag viser han at han ikke bare er en integrert del av ensemblet, men en veltalende og kunnskapsrik ambassadør for det moderne danseteateret som er i ferd med å ta Europa med storm.

Koreografert opera
I 2005 introduserte «Sasha Waltz & Guests» forestillingen Dido og Aeneas som «koreografert opera». Dette var en ny måte å forene dans og opera på. Hovedessensen ligger i å anse sang, orkester og dansere som tre likestilte og gjensidig utfyllende elementer.

– I stedet for å la danserne underordne seg musikken, bruker man dansens språk til å fortelle historien og utfylle det som sangerne og musikerne gjør. Dette innebærer detaljert arbeid med librettoen for å kapre essensen av verket. Etterhvert begynte dette å inkludere at sangerne fikk mer koreografi å forholde seg til, og selv musikerne ble plassert på scenen og fikk koreografi å utøve – mens de spilte, utdyper Sandig.

– Det er mange fastlagte bevegelser for sangere i tradisjonell opera også, men nå begynte vi å se på alle detaljer: Bare det å gå inn på scenen ble en innstudert koreografi. Dette medførte masse ekstraarbeid for sangerne. Men for musikerne var det kanskje enda mer utfordrende – i stedet for den relative fysiske tryggheten de har nede i en orkestergrav, blir de utlevert på en scene. Men Sasha tok utgangspunkt i det fysiske i selve utøvelsen av instrumentet, noe som allerede er en innarbeidet og visuelt synlig prosess, og lagde koreografien deretter. Det fungerte etterhvert veldig godt, forteller Sandig.

Den koreograferte opera har siden debuten med Dido og Aeneas i 2005 på Grand Théâtre du Luxemburg gått sin seiersgang – bl. a har «Sasha Waltz & Guests» bearbeidet operaene Medea (med tekst av Heiner Müller), Romeo og Julie (av Berlioz, ikke Prokovjefs mer kjente versjon), og det japanske tragiske eposet Matsukaze (musikk av Toshio Hosokawa).

Børs og katedral
«Sasha Waltz & Guests» er nyskapende også på et annet område. Nesten som et innspill til den evigvarende debatten om hvor skillet mellom offentlig kulturstøtte og det frie kunstneriske markedet skal være, har «Sasha Waltz & Guests» sin egen hjemmebane i et hus i Berlin. Radialsystem V, pent plassert i et oppusset gammelt pumpehus rett ved elven Spree i Berlin, ble grunnlagt av Jochen Sandig og Folkert Uhde fra Akademie für Alte Musik Berlin, og er nå etablert som en frittstående scene for både samtidsdans, tidligmusikk, forretningsmottagelser og det meste innimellom. De klarer seg uten noen særlig stor statlig støtte, og Sandig forteller at de arbeider med forskjellige partnere på hvert prosjekt.

Men selv om Radialsystem V fungerer både som prøve- og oppføringsscene for ensemblet, så viser det seg at man fort lander i skvisen mellom børs og katedral.

– Radialsystem V er en uavhengig scene, laget blant annet – men ikke utelukkende – for at «Sasha Waltz & Guests» og Akademie für Alte Musik Berlin skulle ha en arena. Men vi er ikke subsidiert med offentlige midler. Vi prøver derfor å drive litt mer kommersielt, både ved at vi har en åpen café her med strålende beliggenhet, samt at vi forsøker å få næringslivsaktører på banen. Men selv om vi trekker flere hundre publikummere på hver eneste forestilling og mye av det som skjer på scenen blir omtalt i nesten hele verden, er vi fremdeles bare en liten bedrift i tysk sammenheng når man ser på omsetningen vår. Det er en evig utfordring, men vi jobber hardt og det går rundt, forsikrer Sandig.

Sandig forteller litt om ensemblets besøk til Norge. Det var enkelte saker i norsk kulturliv som fikk ham til å stusse.

– Da vi skulle opptre på CODA, merket jeg fort at CODA ikke hadde så romslig finansiering som jeg trodde en festival i verdens rikeste land skulle ha. Det ble mye tautrekking om penger og finansiering. Jeg har senere fått inntrykk av at kulturlivet i Norge blir sponset så lite at det ligger på nivå med et U-land. Jeg mener, dere har pengene, så hvorfor finansierer dere ikke kultur mer? Dere kan, og dere bør, avslutter Sandig, før han haster inn for å overvære nok en prøve med ensemblet.

TEKST KYRRE TROMM LINDVIG

KYRRE TROMM LINDVIG forsvarte sin doktorgrad om relasjoner mellom musikk og nasjonal identitet i etterkrigs-Tyskland ved Universitetet i Oslo i 2008. Han har de siste ti årene skrevet for flere norske tidsskrifter om musikk, film, utenrikspolitikk og historie.