SIRKUS LA SCALA I DESEMBER
Norman Lebrecht har overvært sesong-åpningen på La Scala Milano, og er både underholdt og begeistret.
TEKST NORMAN LEBRECHT
FOTO LA SCALA
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
Det årlige karnevalet som danser rundt La Scalas sesongåpning 7. desember, har lite med operakunsten å gjøre. Datoen markerer minnedagen for St Ambrosius, som var biskop av Milano i det 4. århundre. Siden det er en helligdag, drar folk enten på ski i Dolomittene eller henger rundt for å se om det skjer noe på kjempeskjermen i Galleria Vittorio Emanuele, utenfor operaen.
Det er ikke enkelt å komme seg til operahuset. En anti-kapitalistisk demonstrasjon fyller halve piazzaen under slagordet Folk foran profitt. Fyrverkeri eksploderer i luften. Hundrevis av politi har satt opp en 100-meters sikkerhetssperring rundt La Scala, og sjekker både billetter og identitetspapirer før de slipper meg gjennom. Hoveddørene er nærmest kvalt av paparazzi som bjeffer som trekkopp-hunder mot enhver som gir inntrykk av å være kjendis. Aldrende snakker non-stop på live TV, og understreker det kunstige gjennom eksistensielt høyt blodtrykk.
Innenfor står en høy kvinne i en cape av mink og silke som på Tosca-plakaten 1900, hun kjemper om oppmerksomheten med folk som Donatella Versace og noen død-øyde blondiner som synes å drasse på skallete børsvinnere fra et av Silvio Berlusconis bunga-bunga-selskaper. En sopran, Silvia Colombini, går rundt med «Rinassi della dignita» (verdighetens gjenfødelse) skrevet med rosa leppestift på brystet og overarmene sine. Verdighet er det ikke det første som faller meg inn.
Frem fra glemselen
Alt dette og opera også, med høy innsats å spille for. Riccardo Chailly, musikksjefen, har kastet vrak på de store kanonene – Rossini, Verdi, Puccini – til fordel for en liten pistol som aldri har fått fast plass i repertoaret. Umberto Giordanos Andrea Chenier står og faller med tenorens kaliber. Pertile, Gigli, Del Monaco og Corelli hadde en gang eierskap til denne tittelrollen. Men mellom Corelli i 1960 og José Carreras i 1982 ble ikke operaen satt opp her i det hele tatt, før den forsvant igjen i de påfølgende 32 år. Chailly selv dirigerte den siste forestillingen i juli 1985.
Han har hentet den frem igjen både på grunn av personlig overbevisning og som en karrieretrampoline for Yusif Eyvazov, en azerbadsjansk tenor som er berømt gjennom sitt ekteskap med den russiske divaen, Anna Netrebko. Eyvazov har aldri sunget på La Scala før. Netrebko er her for å støtte ham i den hjerteskjærende rollen Madeleine de Coigny, en aristokrat som møter giljotinen fordi hun ikke klarer å leve uten sin dikter, Chenier. Det er mer enn ett hode på blokken i den allerede svovelholdige atmosfæren ved en La Scala-premiere.
Første treff går til barytonen. Luca Salsi er formidabel som den opprørske tambur-majoren Carlo Gerard, som ødelegger adelens selskap med et utbrudd mot undertrykkelsen. Ved siden av ham virker dikteren Chenier underernært, som diktere skal være. Eyvazov, med langt kinnskjegg og høy krave, kunne passere som Elvis Presley like etter at han dimitterte, før han fant tilbake til sin spradende stil. I dragkampen om Netrebkos kjærlighet virker Salsi som den mest troverdige av scene-rivalene. Netrebko er uforlignelig som alltid, stemmen har smidig beveget seg ned i et dypere, mørkere register. En mistanke dukker opp om at hun er litt tilbakeholden i Mario Martones tradisjonelle produksjon, for å gi Eyvazov den beste sjansen til å skinne.
På en skala fra 1 til 10 …
Det er heldigvis ingen grunn til å skrive kritikk når det finnes en uavhengig måte å vurdere opera på. Den ærverdige avisen Corriere della Sera er begynt å gi Scala-kunstnerne de samme poengene mellom 1 og 10 som den gir fotballspillerne i Inter Milan. I denne premiere-rangeringen, skåret Chailly 9 for «sin dybde-analyse og kraftfulle kommunikasjon», Netrebko og Eyvazov fikk 8 hver, og Salsi kom på tredjeplass med 7,5. Elleve minutters applaus er beviset på en triumf. Elleve millioner italienere så i det minste noen minutter av operaen på Rai-Uno. Stilt opp mot slik numerisk bedømmelse, er kritikk overflødig og innhold det eneste som er igjen å diskutere.
Chailly har, på slutten av sitt første år som musikksjef, endret hakkeordenen på La Scala. Koret og orkesteret var de store stjernene i Andrea Chenier, og byttet ut et pøbelvelde med en glans av forfinet, totalt overbevisende logikk. Førstecellisten Sandro Laffranchini burde fått sin egen applaus på scenen for fire utsøkte soloer. Før i tiden var La Scala et domene for divaer i en bjørnegrav. Nå for tiden har kompaniet løftet kvaliteten i alle seksjoner.
Operakunsten overlever
Jeg overhørte mumling om at Chenier var uverdig en kveld når hele Italia venter et mesterverk. Noe er det i det. Bare litt over to timer lang, er Chenier som en espresso ved bardisken. Partituret er, bortsett fra fem store arier, ensformig, og librettoen – av Luigi Illica, som i løpet av samme år skrev La Bohème for Puccini – rommer det litterære raffinement til Google Translate.
Likevel, Chailly gjør rett i å holde pistolene i hevd og fortsette med å utfordre forventingene. Om en tenor gjør suksess eller fiasko er uvesentlig for operakunstens overlevelse. Kvaliteten på La Scalas forestillinger er imidlertid avgjørende. Chailly, som tilbrakte sine ungdomsår i huset da faren hans var kunstnerisk leder, forstår den prioriteringen bedre enn noen nålevende maestro. Moteofre og trender kan komme og gå på premierene. La Scala er bestandig.
Logg inn på Lebrechts blogfeed: www.slippedisc.com
Besøk nettsiden: www.normanlebrecht.com
