SOL OG SOMMERSYMFONINI
Jeg har vært såpass sulteforet på konserter de siste månedene, at da sjansen bød seg til å overvære Valdres Sommersymfonini var jeg ikke vond å be.
TEKST OLA NORDAL
FOTO TOM HENNING BRATLIE /VALDRES SOMMERSYMFONINI
Toppfoto: Franz Schuberts «Auf dem Strom» på Valdres Folkemuseum: Ann-Helen Moen, Emilie Ravn Jensen og Gunnar Flagstad.
Litt reising ble det fra min sommerresidens i Torpa – over svingete fjellveger, smale bruer (kun én bil i bredden, max 6 tonn) og lange humpete passasjer med veiarbeid. Selv sommerstid er det godt å ha bil med firhjulstrekk, høy klaring og adekvat stereoanlegg når man skal til Valdres.
De tre første dagene viste sola frem Valdresbygdene i all sin prakt. En rotbløyte (30 mm) plasket ned rett før avslutningskonserten, men dette gjorde bønder og hagedyrkere i salen bare enda gladere. Nå gror det godt i Valdres.
Selv om det er noen kilometer til hovedstaden, er det langt fra noen kulturelt underfødd periferi vi snakker om. Pausediskusjonene handlet om Hamsun-forestillinger og tidligere konserter med navn som ingen trenger å skamme seg over. Valdres er i det hele tatt et område som har knekt koden for hvordan lykkes med kreativ næring selv uten stor bysentra. De seks kommunene kan skryte av hele to årlige festivaler med klassisk musikk, Hemsingfestivalen og Valdres Sommersymfoni, begge knyttet til noen av Norges fremste utøvere. Siden jeg selv stammer fra en bygd et par fjelloverganger østover, kan jeg skrive under på at dette er langt fra en selvfølge i Innlandets trange dalfører.
Kurs og festival
Valdres sommersymfoni har funnet sted årlig siden 1994, og består normalt av to deler. Først avholdes et omfattende sommerkurs som samler opp mot 300 unge talenter av ulikt kaliber – gjerne med tunge internasjonale navn som mesterklassegivere. Etter kursene følger normalt ti dager med konserter over hele Valdres, med regionhovedstaden Fagernes som «nav». Festivalen ble i sin tid startet av Alf Richard Kraggerud, som er en av Norges fremste talentutviklere på det klassiske feltet. Han leder Unge Talenter-programmet ved Barratt Due musikkinstitutt, og en stor andel av de involverte, både de store navnene og de dyktigste av kursdeltagerne, de såkalte papillon-musikerne som får lov til å dele scenen med stjernene, er knyttet til talentutklekkingsanstalten i Oslo på en eller annen måte.
Resultatet er en festival som bygger videre på Valdresregionens sterke kulturtradisjon, men som også er befriende fri for hardingfele og hallingkast. Dette har vi mange anledninger til å nyte annensteds. Her står den klassiske musikken i sentrum, og vi får presentert et eksepsjonelt godt sammensatt program som kjører knallhardt på kunstnerisk integritet. Hovedtyngden ligger på det romantiske repertoaret, med nok utsving til klassisismen og det 20. århundre til at det blir tilstrekkelig variert.
En spesiell utgave
Årets utgave av festivalen er naturligvis spesiell. Flesteparten av kursene ble enten avlyst eller avholdt digitalt. Antallet konsertdager var redusert fra ti til fire, og i stedet for 30 konserter var det ni poster på programmet. Noen av konsertene ble spilt to ganger. Som festivalsjef Guro Kleven Hagen forklarer i intervjuet jeg gjorde med henne, bestemte festivalen seg for å gjennomføre på grunnlag av de norske artistene som allerede var booket inn.
Og det var langt fra noe B-lag som var samlet. Festivalens «harde kjerne» bestod foruten Hagen selv av Elise Båtnes, konsertmester i Oslo Filharmoniske Orkester og en av Norges fremste fiolinister, hennes orkesterkollega, solocellisten Louisa Tuck, Engegårdkvartettens sprudlende bratsjist Juliet Jopling, KORKs glimrende klarinettist Björn Nyman, den fremadstormende cellosolisten Sandra Lied Haga, og stjernesopranen Ann-Helen Moen. Festivalrekord i antall opptredener gikk til klaverprofessor ved Norges musikkhøgskole Gunnar Flagstad, som deltok på nesten alle konsertene, og som på åpningskonserten spilte i samtlige innslag – en maratondistanse han jo måtte dekke to ganger.
Papillon
Denne kjernen ble supplert av andre kollegaer, og av ti unge papillon-musikerne. Det er kanskje litt urettferdig å trekke fram enkeltnavn, dette var alle unge talenter av svært høy kvalitet, men jeg lot meg kanskje begeistre litt ekstra av Johanna Ander Ljung, som overbeviste sterkt i Gabriel Faurés vakre og utfordrende harpestykke Une châtelaine en sa tour, og bratsjist Njord Fossnes som viste seg å være helt eksepsjonelle kammermusikere sammen med Båtnes, Tuck, Jopling og med-papilloner Rasmus Hella Mikkelsen i Beethovens strykekvintett i C-dur, opus 29 («Storm») – for øvrig et av festivalens definitive høydepunkt.
Det hele ble holdt stramt i regi av Guro Kleven Hagen. Det er lett å glemme at hun bare er 26 år. Hun framviser en naturlig autoritet og trygghet som er minst like beundringsverdig som hennes tekniske briljanse. Dette var kanskje aller mest tydelig under lanseringskonserten for Hagen og Ketil Bjørnstads nye CD The Personal Gallery. CD-en består av et 18 «sanger» for piano og fiolin som Bjørnstad har skrevet spesielt for Hagen, som har vært en slags muse for Bjørnstad siden de møttes første gang på Valdres Sommersymfoni for noen år siden. Det er jo klart Bjørnstad som har mest fartstid av de to, men fra første tone var det klart at det var Hagen som hadde føringen, mens Bjørnstad bare måtte henge med så godt han kunne – tydelig litt rørt over hvilken musikalsk kraft han hadde satt i sving.
Låver og kirker
Sommerfestivalene fyller en viktig funksjon i det norske kulturlivet. De aktiverer miljø utenfor de store bysentrene, og gir musikere mulighet til å holde aktiviteten oppe også utenfor sesongene. Ikke alt av landets fjøs, låver og nedlagte fabrikker er naturligvis like godt egnet som konsertsteder, men det er likevel viktig å anerkjenne den innsats som legges i å finne nye bruksarenaer for disse byggene.
Blant Valdres Sommersymfonis mange lokaliteter vil jeg velge å fremsnakke to steder som utmerket seg som eksepsjonelt gode:
Vakre Ulnes kirke har, til tross for lite klang, en varm og god akustikk hvor instrumenter og stemme projiserer godt – noe som gir varme og nærhet. De største konsertopplevelsene var her. Dette sier kanskje mest om min egen musikalske smak, men for meg var fremføringen av Stravinskys Historien om en soldat festivalens klare høydepunkt. Det som ble satt opp var den femsatsige trioversjonen, hvor Båtnes, Nyman og Flagstad ble fulgt av Eilert Hasseldal som forteller – for øvrig i Pauline Halls glimrende oversettelse, lett tilrettelagt av Hassedal selv. I fremføringen fikk Elise Båtnes virkelig vist hvilken eksepsjonelt dyktig fiolinist og musikalsk historieforteller hun er. Hasseldal spilte også utsøkt som både soldat og djevel.
Uttrykksfull sanger
Et annet minne jeg tar med meg fra Ulnes er John Taveners mørke og tunge Akhmatova songs, hvor Ann-Helen Moen virkelig fikk briljere med sin stemmeprakt i stykkets store og ekspressive utladninger. At hun i neste øyeblikk fjærlett trillet seg gjennom Schuberts Der Hirt auf dem Felsen sier også sitt om hvilket spenn hun har i uttrykket. Fra samme konsert vil jeg også trekke fram Mjaskovskijs Cellosonate nr 1, der Sandra Lied Haga demonstrerte hvor klangfullt og syngende hun kan spille.
Piltingrud Gård nede ved Begnas bredder, midt i sportsfiskernes rike noen mil sør for Fagernes, er vel noe man kan omtale som en profesjonell bygdescene, med et fint scenerom og amfi på den ombygde kjøringa på låven. Dette var åsted for lanseringen av Bjørnstad og Hagens nye plate, og det hele framstod som helstøpt og velorganisert med deilig tradisjonsmat før konsertstart, selvlagde ullvarer og spekemat i gårdsbutikken og en lama (!) vandrende rundt blant publikum. De åpne veggene gjorde at tonene blandet seg med fuglekvitter fra utsiden, noe som la på enda flere lag med sjarm.
Gnistrende festival
Siden det er første gang jeg besøker Valdres Sommersymfoni, lot jeg meg ikke egentlig merke med at det ble kjørt på halv fart. For meg fremsto festivalen tvert i mot som en godt balansert kammermusikkfestival med gnistrende energi og mye flott musikk. Festivalen tok naturlig nok ingen sjanser med henhold til smitte. Alle forskrifter, påbud og anbefalinger om avstand og hygiene ble fulgt, og selv om det kunne være en utfordring ikke å stimle sammen ved innganger og utganger, tok alle situasjonen på alvor. Det eneste skåret i gleden i løpet av disse fire dagene var at bandoneon-virtuosen Per Arne Glorvigen måtte avlyse i siste sekund – antagelig var det ikke noe alvorlig, men smittevern er like viktig for musikerne som for publikum. Det vitner for øvrig igjen om Hagens briljans at hun på et øyeblikks varsel steppet inn og tok Glorvingens stemmer i Astor Piazzollas Buenos Aires fire årstider – på fiolin.
Helt til sist en liten oppfordring: Der vi vel reelt sett ikke har vært bekymret for at de store sceneinstitusjonene skal forsvinne, driver festivaler med små marginer og avlysninger kan bety et være eller ikke være. Støtt opp om de som gjennomfører – både gjennom digital tilstedeværelse eller ved å kjøpe konsertbilletter. Legg gjerne igjen litt ekstra ved å kjøpe CD-er og t-skjorter fra musikerne, eller middager og drikke på konsertstedene. Kultur koster. Men det er verdt det!
