SOLIST MED STILBLANDING
Solist på Valdres sommersymfonis åpningskonsert på Folkemuseet i Fagernes 22. juni, er trompetist Tine Thing Helseth. Hun er nygift, kom nylig ut med pop-CD og sørger for å ha det litt mindre travelt enn før.
TEKST HILDE HOLBÆK-HANSSEN
TOPPFOTO PAUL MITCHELL / WARNER
På konserten med Det Norske Kammerorkester spiller hun tre verk med et tidsspenn på et par hundre år. – Stilblanding er jeg vant til, det er det jeg vanligvis gjør på recitals, sier Tine.
– Ingen av de to nyere verkene er spesielt modernistiske. Elegi skrev Rolf Wallin tidlig i karrieren, til sin søsters begravelse – der han selv spilte den. Det er et veldig melodiøst stykke, mens Astor Piazzollas latinamerikanske rytmer har et annet uttrykk. Johann Baptist Georg Nerudas trompetkonsert er et verk jeg har vært litt opptatt av å hente frem. Det er egentlig bare to trompetkonserter fra wienerklassisismen «som gjelder»: Haydn og Hummel. Nerudas konsert ble opprinnelig skrevet for blåseinstrumentet corno da caccia, som få behersker i dag. Derfor spilles den nå som regel på trompet. Jeg hadde den med på min første CD, sammen med Det Norske Kammerorkester, men nå er det en stund siden jeg har spilt den.
Kabooom – over natta!
Kammerorkesteret var raskt på pletten etter at Tine Thing Helseth vant 2. pris i EBUs konkurranse Young Musician på Rådhusplassen i Wien i 2006, med millioner av TV-seere i tillegg til 40.000 publikummere på stedet. Orkesteret var ikke alene om å sikre seg supertalentet. Selv om Tine tidligere hadde vunnet konkurranser og vært solist med flere norske orkestre, er hennes egen beskrivelse av det som skjedde etter EBU-konkurransen: «Kabooom – over natta!» Plutselig var hun etterspurt verden over. Hun var nitten år, fikk management, og en hektisk reise- og konsertvirksomhet braket løs.
– Hvordan klarer man å håndtere en slik omveltning så ung?
– Jeg var så heldig at min mor fulgte med meg på turene utenlands de to første årene. Hvis ikke, vet jeg ikke hvordan det hadde gått. Det var en krevende livsstil, men etter hvert ble jeg fortrolig med å være alene og vennet meg til reising og hoteller.
«Kaboom-virksomheten» gikk etter hvert fortere og fortere. Hun ble tatt inn i agenturet IGM i London på anbefaling av Leif Ove Andsnes, og reiste og spilte i ett sett. – Jeg spilte rundt 120 konserter i åretog kunne besøke opptil tre land på en uke. Når jeg ble sliten, tenkte jeg på hvor privilegert jeg var, og på alle de som ikke fikk oppleve dette – og kjørte på. Det var jo spennende å leve et jet-set-liv! Men etter ni års hardkjør sa kroppen nei. Jeg møtte veggen og hadde ikke sjans’ til å spille. Jeg var bare nødt til å ta signalet.
Møtte veggen
Fordi hun på den tiden ikke hadde særlig mange oppdrag i Norge, ble det lite offentlig fokus på tilstanden. Et ansvarlig management ba henne ta det helt med ro, men etter et halvt år begynte hun forsiktig å prøve seg. Hun forlot leiligheten i Berlin og flyttet inn hos venner i Norge, der hun ble boende i et helt år.
Og så traff hun Sebastian, og oppdaget at livet også har andre – og hyggeligere – sider enn bare å spille trompet! Egentlig hadde hun kjent ham lenge, han er også profesjonell trompetist. De hadde spilt sammen, og til og med konkurrert i 13-14-årsalderen (hun vant 1. og han 2. pris). Men for to år siden sa det «kaboom» på en annen måte.
– 12. mai sto bryllupet, forteller en strålende glad Tine. – Jeg skal aldri tilbake til den tiden jeg hadde før jeg møtte veggen! Nå bor jeg sentralt i Oslo, og koser meg med å gjøre vanlige ting som å lage mat, spille brettspill og sitte barnevakt.
Hun har redusert antall spilleoppdrag betydelig, og setter grensen ved 70 konserter i året. Dette omfatter alt: recitals, solo med orkester og det hun gjør med egne band.
Ofte er hennes hjertes utkårede med på reisene, men selve bryllupsreisen måtte utsettes til juli. Våren og forsommeren har vært det full av oppdrag: Haydn og Hummel i Seoul, konserter på Festspillene i Bergen, i Hamburg og Polen. Fra Valdres sommersymfoni drar hun rett til Risør kammermusikkfest, der hun – i tillegg til konsert – er ansvarlig for undervisningsopplegget Risør UNG for 4-5 håndplukkede blåsere fra hele verden. Og SÅ blir det bryllupsreise – som ender i nok et konsertoppdrag i Australia!
Singer/songwriter
Debut-CDen med Det Norske Kammerorkester førte til at Tine som første, og hittil eneste, klassiske musiker, ble kåret til Årets Nykommer under Spellemannprisen 2007. Siden er det blitt tre soloalbum til, en plate med hennes kvinnelige brassensemble tenThing, medvirkning på CDer med Forsvarets Stabsmusikkorps, med komponisten Alfred Janson og ny finsk musikk for trompet. Til 30-årsdagen i fjor tilbød hennes plateselskap, Grappa henne å spille inn en CD, helt etter eget ønske. Det ble en pop-plate med egne låter og Tine selv som vokalist, med tittelen Never going back, et oppgjør med tiden hun var dårlig.
– Jeg har egentlig sunget lenge, på konserter med bandet mitt TTHQ, som er med på platen, og i andre sammenhenger. Min bakgrunn er jo egentlig ikke fra klassisk musikk. Hjemme hørte vi mest på pop, og jeg var en skikkelig Spice Girls-jente, så for meg er pop en helt naturlig ting å drive med. Det med låtskriving falt også naturlig. Jeg ville ha med noen av sangene mine på platen, og hadde ellers tenkt å fylle på med andres låter, men produsenten ba meg komme med flere egne ting. Så jeg skrev låter om kvelden som vi spilte inn neste dag, smiler Tine – lykkelig!
En versjon av artikkelen ble publisert i Avisa Valdres 3. mai.
