ST. OLAV TIL LIV GLASER
Det Kongelige Slott offentliggjorde i dag at pianist og professor Liv Glaser er utnevnt til Kommandør av Den Kongelige St. Olavs Orden. Vi benytter anledningen til et gjensyn med Klassisk Musikkmagasins intervju med henne til 80-årsdagen i 2015.
AV HILDE HOLBÆK-HANSSEN
TOPPFOTO: KJETIL ASDAHL BJØRGAN NMH
SYVENDE MOR I HUSET?
Nei, absolutt ingen ting minnet om et gammelt skrukkeskinn i horn på veggen da Liv Glaser feiret sin 80-årsdag med en «mini-wiener-akademi-konsert» på Norges musikkhøgskole. Ikke desto mindre var det slik hun omtalte seg i en tale fra podiet.
Hun er fortsatt en høyst aktiv professor på musikkhøgskolen. Der har hun vært med å bygge opp klaverstudiet, utformet studieplaner, sittet i styret og initiert undervisningsideer siden oppstarten i 1973. Hun gir fortsatt mesterklasser, kurs og konserter i både inn- og utland.
– Så lenge jeg blir spurt, sier jeg ja, smiler hun.
I en «wiener-akademikonsert» organiserte man programmet annerledes enn nå: en klaverkonsert kunne danne rammen med første sats som åpning og siste som avslutning. Mellom dette varierte man med sang, småstykker og annen underholdning. Den kunne vare i mange timer, og var mottakelsen av diverse verk god, gjentok Mozart gjerne det hele.
I denne varianten av konserttypen var Liv Glaser solist på hammerklaver i hans Klaverkonsert nr. 9 i Ess-dur, med undertittelen Jeunehomme – ny-innstudert for anledningen. Innimellom de tre satsene kom arier, sanger og divertimenti for strykeorkesteret, alt verker av den unge Mozart som, ifølge orkesterleder Bjarte Eike, passer jubilantens ungdommelige spillemåte. Ideen om å lage en akademikonsert á la Mozart med originalinstrumenter ble unnfanget av de to i fellesskap for et år siden.
– Unge musikere i dag er mer fleksible enn de var i min ungdom. De forholder seg til crossover på en naturlig måte, og kastet seg med entusiasme ut i nye utfordringer med tarmstrenger, originalbuer og lav kammertone ved denne konserten.
Vakker, energisk og levende spiller hun sine sprø, nydelige toner på hammerklaveret. Hun har intens øyenkontakt med Eike hele tiden; når orkesteret skal tone inn etter et soloparti utveksler de to smil og nikk. Tidvis kan man lure på om det er en flørt eller varm, felles musikkforståelse man er vitne til.
– Begge deler håper jeg, repliserer hun, all musisering bør ha et element av flørt!
Like lekent forholder hun seg til danseren som gjør entré – i wienerklassisk kostyme – i 3. satsens menuett. Når hun i slutten av denne gjør seg klar til å forlate podiet legger både danser og solist inn et elegant lite vink før hun forsvinner.
I Mozarts verden
Gjennom årene har Liv Glaser med lidenskap gått inn i Mozarts verden. Så til de grader at hennes datter Charlotte var sjalu på Mozart i sin barndom. I en alder av 55 innledet hun grundige Mozart-studier i Wien og Salzburg, samt hammerklaverstudier i USA. Resultatet var fem CD-er med komponistens samlede klaversonater, tre på hammerklaver og to på moderne flygel.
– Hva er forskjellen på å spille Mozart på historisk og moderne instrument?
– På de to første platene måtte vi tenke på salget i Norge og tok ikke sjansen på å bruke hammerklaver. Klangen var for ukjent. Men heldigvis fikk jeg gå over til originalinstrument på de tre siste. Instrumentene representerer to verdener. Ved å bruke et instrument med den klangen Mozart forholdt seg til blir mye i notebildet langt klarere: først og fremst er tonen kortere og klarere enn på et moderne klaver; hamrene er mindre med lær – ikke filt. Hammerklaveret fra ca 1790 har bare fem oktaver, bare to strenger pr. tone og med forskjellig klang i de ulike registrene. Når Mozart legger et tema i et spesielt register sier det noe om hvilken karakter han ønsker.
Et annet viktig element er at klaveret er en del av orkesterklangen. Pianisten er mer konversasjonspartner med orkesteret enn fremtredende solist. På konserten deltok Liv Glaser, plassert inne i orkesteret, også i de rene orkesterpartiene med å spille generalbass. Slik besifring står i solostemmen, men det er ikke vanlig at solisten gjør det på moderne klaver.
– Med et moderne konsertflygel foran orkesteret ville det bli for dominerende. Men jeg undervurderte hvor slitsom en slik konsert var. Hadde jeg ikke hatt to vannglass stående hadde det ikke gått bra, sier hun.
– Til studentene ønsker jeg å formidle at de får med seg en klang de ellers ikke ville fått inn i øret, som de kan ta med seg når de spiller på moderne piano. Det kan ofte hjelpe til å løse notasjonsproblemer.
Digitaliseringen
I forbindelse med feiringen har hennes plateselskap gitt ut dobbelt-CDen Allegretto Spiritoso, en samleplate fra hennes innspillinger på Simax Classics med Mozart, Clementi, Schumann, Grieg og Mendelssohn, samt blodferske innspillinger med valser av Schubert, Brahms og Ravel.
– Jeg husker din dobbelt-LP med alle Griegs Lyriske stykker fra 1963. Er det noen forskjell på å spille inn plater nå og for 50 år siden?
– Mikrofonene er annerledes. Man fikk mer følelsen av å være tett innpå instrumentet. Nå tar man gjerne opp i kirker og store saler, slik at man får konsertsal-følelse, eller det legges på ekstra klang. Digital opptaksteknikk gjør at man kan bevare hver versjon av den minste detalj, og velge den beste. Med lydbånd var det mye utvisking og klipping. Men det gikk fort; jeg var imponert over hvor dyktige teknikerne var. Vi var ofte avhengig av nattopptak – da var det flyforbud og stille i Oslo.
– På platecoveret står det fortepiano, mens du på konserten spilte hammerklaver. Kan vi rydde i begrepene?
– Det er det samme. «Fortepiano» eller «pianoforte» var begrepet som ble brukt – og fortsatt brukes – om klaveret som kunne spille både sterkt (forte) og svakt (piano) i motsetning til cembalo. Det var Beethoven som innførte det tyske begrepet «Hammerklavier», for å skille det nye instrumentet fra cembaloet med plektre.
– Som datter av Ernst Glaser og Kari Aarvold må du ha fått mye musikk inn med morsmelken?
– Det kunne nok bli mye av det gode. Min søster, som var en stor fiolinbegavelse, valgte en annen vei. Da jeg ville bli pianist, vanket det mange advarsler fra mine foreldre. Men det er klart at jeg mottok impulser omtrent døgnet rundt. Siden far var jøde, måtte vi flykte til Sverige under krigen. Da vi kom tilbake i 1945 skulle norsk musikkliv på fote igjen, og det trengtes bl.a. akkompagnatører til alle de internasjonale musikerne som kom på besøk. Robert Levin trådte til og hadde behov for å spille gjennom stoffet. Han kom ofte hjem til oss og spilte med far. Det inspirerte meg veldig. Og så trengte han bladlus på konserter med Elisabeth Schwarzkopf og andre, og der fikk jeg stille opp. Jeg lot som om jeg fulgte med på notene, men smugtittet på solistene. Robert Levin hadde en helt utrolig musikalsk hukommelse; han ga signal om at jeg skulle bla midt på siden!
Paris-konservatoriet
Etter studier med Robert Riefling studerte Liv Glaser i tre år ved Paris-konservatoriet.
– Det var meget strengt og rigid. En professor var nærmest en gud. Jeg lærte mye og gikk ut som beste elev i klaver og kammermusikk, men kunne nok vært bedre i solfège. Jeg sjokkerte forøvrig min mor da jeg kom hjem med sorte sigaretter og sort undertøy, det ble ansett som uanstendig i Norge på den tiden. Paris var så forurenset at sort undertøy var det eneste fornuftige. Og Juliette Greco var idealet.
Humor preger Liv Glaser, men ifølge tidligere student Gunnar Flagstad skal man ikke la seg lure: Etter en vennlig leksjon går man ut fullstendig skviset. Og humoren er av det frilynte slaget: Da hun skulle spille Grieg på et Blütner-piano på en internasjonal hammerklaverkonferanse i New York i august, hengte en G-tangent seg opp. Med neste stykke i G-dur og salen full av pianostemmere, spurte hun om noen kunne avhjelpe problemet. Da tre menn hadde holdt på en stund, fullstendig oppslukt og med hodene ned i instrumentet, utbrøt hun:
– I wish I were a piano!
