TENK PÅ ENESCU!
Vilde Frang kommer ut med en ny CD i disse dager: En ganske original en, der hun kombinerer Belá Bartóks Fiolinkonsert nr. 1 med George Enescus Strykeoktett i C, op 7.
TEKST HILDE HOLBÆK-HANSSEN
FOTO JØRN PEDERSEN, om ikke annet er oppgitt.
Toppfoto: Vilde Frang under innspilling.
Fiolinister på hennes nivå glitrer gjerne med sine soloprestasjoner på CD. Hva får henne til å kombinere en solokonsert og et kammermusikkverk på en og samme CD?
– Det er mye som forener de to komponistene og historikken rundt de to verkene, men først og fremst er dette to verk jeg har spilt mye de siste årene, forklarer Vilde.
Det som forener er at komponistene var jevngamle – begge født i 1881 i Romania – før Transylvania ble skilt ut som Ungarn og Bartók ble ungarer. De beundret hverandre gjensidig og opptrådte til og med sammen, Enescu på fiolin og Bartók på klaver, eller Bartók som pianist og Enescu som dirigent.
Begge verkene på platen var ungdomsverk og begge verkene fikk en trang fødsel. Enescu komponerte oktetten da han var 17 år. Den ble fullført i 1900 og satt opp til fremførelse. Men etter fem prøver meldte musikerne pass og avlyste konserten; for vanskelig og moderne musikk. Det gikk ti år før oktetten ble urfremført, og da med Enescu som dirigent.
– I dag kreves som regel to til tre prøver. Det er et utfordrende verk å spille. Man må virkelig sitte forrest på stolen med alle sansene skjerpet, men det er alltid en fantastisk spennende opplevelse, sier Vilde.
Forelskelse og sorg
Med Bartóks Fiolinkonsert gikk det langt verre. Den ble skrevet i 1907-08, i forelskelsesrus. Den utkårne var den unge fiolinisten Stefi Geyer, og den 26 år gamle komponisten skrev begeistret til henne at hovedtemaet i førstesatsen var hennes «ledemotiv». Dessverre ble ikke følelsene gjengjeldt. Og da konserten ble fullført ble den lagt i en skuff og ikke funnet før i 1956, året etter Stefis død. Den ble urfremført året etter, tolv år etter komponistens død.
– Så Bartók fikk aldri hørt den?
– Nei. Tragisk. Tenk om for eksempel Enescu hadde kunnet spille den, sier Vilde Frang drømmende. – Men han transkriberte første sats til et av sine To portretter, op. 5 for orkester.
Det andre portrettet er en orkestrering av hans 14 Bagateller for piano, op. 6, med undertittelen Hun er død, som han skrev i frustrasjon dagen etter at Stefi slo opp, der han la ledemotivet over en sørgemarsj!
De to komponistene er blant Vildes klare favoritter
– Enescu er for meg den mest fascinerende fiolinisten noensinne. Hans spill hadde alt; en sigøyneraktig teknikk, en nobel musikalitet og aristokratisk karisma, fastslår hun.
– Men hvordan vet du det? Fins det gode nok innspillinger til å høre det. Han døde i 1955.
Geniet Enescu
– De siste innspillingene er preget av at han hadde artrose i hendene, men på de tidlige innspillingene kan man tydelig høre av hvilket kaliber han var. Enescus elev Yehudi Menuhin kunne fortelle om den gangen Maurice Ravel braste inn under midt under en spilletime og ba Enescu spille gjennom hans nye fiolinsonate med seg, bare en time før den skulle gå i trykken. Ravel hadde vært Enescus medstudent hos Gabriel Fauré på konservatoriet i Paris. Etter å ha lest gjennom en gang med Ravel på klaveret, la Enescu noten til side og spilte hele sonaten perfekt utenat. Det kan ikke kalles fotografisk hukommelse, han var bare så totalt musikalsk, sier Vilde. Og ikke nok med det. Han var en fremragende cellist og pianist også. Jeg syns det er viktig å løfte ham frem som et 20. århundrets glemt geni, forklarer Vilde, som selv har skrevet en artikkel om komponisten i CD-heftet.
– Det samme gjaldt ham som dirigent. Han dirigerte alt utenat. Da en bass ble syk under innstuderingen av Wagners Siegfried, sang han hele Wotans parti mens han dirigerte gjennom tre hele prøver, til musikernes store beundring. Det viste seg at han hadde en praktfull stemme. Og han var en så god dirigent at New York Philharmonic vurderte ham som Toscaninis etterfølger. – Når jeg er nervøs for å spille, sier jeg til meg selv: Tenk på Enescu…
Enescu-renessanse
– Men det var komposisjon som lå hans hjerte nærmest. Pablo Casals mente Enescu var det største musikalske fenomenet siden Mozart. Dessverre var han også en beskjeden mann, som ikke klarte å promotere egne verker, så de gikk mer eller mindre i glemmeboken. Heldigvis har han fått en renessanse de siste ti årene. Hans opera Oedipe settes jevnlig opp på de største operascenene og oktetten er i ferd med å bli et nytt standardverk på stadig flere kammermusikkfestivaler.
– Selv spilte jeg den nylig på Oslo Kammermusikkfestival, og vi som spiller på platen var på turné med den i vår. Vi er alle gode venner, og de er både fremragende solister og kammermusikere. Begge disse kvalitetene er like nødvendige i et verk som kan beskrives som en «symphonie fantastique» for åtte strykere.
Lyrisk Bartók
– Over til Bartók. Jeg tenker på Bartók som en litt bombastisk, rytmisk og kantete komponist. Men førstesatsen på denne konserten er noe av det mest lyriske jeg har hørt.
– Ja, jeg ble også veldig overrasket første gang jeg hørte den.
– Er den vanskelig å spille?
– Jeg syns alt jeg spiller er krevende, smiler Vilde. – De to satsene har så ulik karakter at hovedutfordringen er å holde ytterpunktene sammen. Mens første sats med «Stefi-motivet» er øm og sangbar, er andre sats mer typisk Bartók: robust og rustikk. Litt som en ung, bråkjekk fyr… For meg er Bartók det 20. århundres Bach: Det er en sannhet i tonespråket som ikke lar seg sammenligne.
– Hva foretrekker du: å være solist med orkester eller kammermusiker?
– Jeg opptrer for det meste som solist. Nettopp derfor blir det så viktig å spille kammermusikk. Hvis jeg skulle velge med meg ett stykke på en øde øy, måtte det bli et kammerverk. Kanskje oktetten? Da ble det i hvert fall ikke ensomt der.
