TILLIT OG TILINTETGJØRELSE
Vi sier ofte at Norge er rikt på grunn av oljen. Men hvis det stemmer, burde Sverige, Finland og Danmark være lutfattige. Det er de ikke.
TEKST KNUT SAANUM – Dramaturgisk rådgiver på Ringsakeroperaens oppsetning av Bizets Perlefiskerne.
BILDER RICARDOFOTO
Toppfoto: Jesper Säll som Nadir og Gunda-Marie Bruce som Leila.
Grunnen er at vi alle sitter på den egentlige nøkkelen til velstand, er ikke olje, ikke laks, ikke kraftressurser, men det mange kaller Skandinavias gull: tillit. Tillit til at institusjonene fungerer. Tillit til at ordensmaktene ikke er korrupte. Tillit til at politikerne ikke forvalter sine egne, men fellesskapets interesser. Det er det som har gjort oss rike. Ikke naturresurser (se bare på Kongo), men tillits- og samarbeidsevnene som har fått samfunnet til å blomstre.
Men hva om tillitsbåndene ryker? Hva om de kommer under press? Og hva skjer med tillitsstrukturene når et samfunn forandrer seg? Er de fleksible nok til å absorbere det som er nytt og fremmed? Eller er de sårbare og avhengig av en rigid opprettholdelse av kulturell og sosial status quo for ikke å bryte sammen?
I Perlefiskerne av Bizet settes tillitsbåndene i et lite fiskersamfunn på prøve. Perlefiskerne lever i en verden av (tilsynelatende) harmoni og balanse. Fiskerne lever av havet. De har temmet kaoskreftene i naturen. Stormer og uvær holdes i sjakk gjennom religiøse ritualer. Menneskene lever i tillit og fred.
Tillit settes på prøve
Men så dukker det fremmede opp i form av to mennesker, en mann og en kvinne: Nadir, venn av Zurga som er perlefiskersamfunnets hersker; han søker tilbake til landsbyen han en gang forlot, og Leila, perlefiskersamfunnets nye braminprestinne. Sammen har de med seg en gammel kjærlighetshistorie: Et uforløst trekantdrama der Nadir, Zurga og Leila en gang spilte hovedrollene. Og det er energiene i denne relasjonen som skal komme til å sette tillitsbåndene i perlefiskersamfunnet på prøve.
Først ved at tilliten mellom Zurga og Nadir utfordres; den som erklæres i vennskapspakten i den berømte duetten der de minnes å ha gitt avkall på kjærligheten til kvinnen begge en gang elsket. Videre skal tillitsforholdet mellom Leila og perlefiskersamfunnet settes på prøve. Om hun ikke vokter sin egen jomfruelighet og opprettholder kyskhetsløftet som braminprestinne, risikerer landsbyen å bli ødelagt av kaoskreftene i naturen. Leila blir det legemliggjorte tillitsbåndet mellom perlefiskerne og naturen. Ved å gi avkall på sin egen sanselighet, hindrer hun kaoskreftene i å bryte løs. Kyskhetsløftet er Leilas kultiske og symbolske offer. Men det har en kjerne av urettferdighet i seg. Prisen for naturens orden er vingestekkingen av Leilas sanselighet. Kaoskreftene i det ytre kan bare temmes dersom Leila legger bånd på sitt indre.
Kjærlighet og vennskap
Tillitsbåndene mellom Zurga og perlefiskersamfunnet settes ytterligere på prøve, og bryter til slutt helt sammen når Zurga lar landsbysamfunnet gå opp i flammer for å avverge den rituelle menneskeofringen av kjærlighetsparet Leila og Nadir. Som venn orker han ikke å se perlefiskersamfunnet gjennomføre sin egen moralske orden i kraft av et vilt og primitivt menneskeoffer. I stedet for å sette lederansvaret øverst, lar han private følelser overtrumfe plikten han har mot samfunnet. Tillitsbånd rives i stykker.
Kjærlighet og vennskapslojalitet, kjærlighet og prestinneplikter, nestekjærlighet og politikk, private følelser og offentlig samfunnsorden, lidenskap og tillitsbånd; det er konfliktsonene i Perlefiskerne. Og hele tiden er det kjærligheten som er x-faktoren: Kjærligheten som er det fremmede, det blinde og det uregjerlige. Kjærligheten som er det uforutsigbare. Kjærligheten som får samfunnsmaskineriet til å gå i stykker. Kjærligheten som forstyrrer og ødelegger; som truer naturens og sivilisasjonens orden. – Eller er det kanskje omvendt: Er det fordi samfunnet legger for strenge bånd på lidenskapen at naturen og kulturen kommer i ulage?
Bizets ragnarok
Det er en annen tolkningsmulighet, og med en litt velvillig lesning av librettoen, finnes det også grunnlag for den i Bizets verk fra 1863. Det ender i et (lokalt) ragnarok, et kaos av en apokalyptisk brann. Perlefiskernes landsbyverden går under, litt som gudenes verden i Wagners Götterdämmerung. Hos Wagner skjer det fordi gudenes lovkodeks ikke lenger er gyldig. Siegfrieds sverd har splintret Wotans spyd, og det var der lovene var risset inn. Derfor må Brünnhilde sette verden i brann. Gudenes orden er ikke lenger gyldig.
Men hva med Zurga? Er han, som Brünhilde, fullbyrder av en nødvendig apokalypse? Eller er han bare en ulykkelig forvirret leder som forføres til massemord av sin egen sentimentale medlidenhet med noen venner? Det siste alternativet gir i så fall kritikerne rett i at librettoen er svak. Zurga blir ikke en tragisk helt. Bare en alminnelig tufs. Det første alternativet gjør det derimot mulig å se Perlefiskerne som et radikalt og samtidskritisk verk.
På midten av 1800-tallet er verken seksualiteten eller kvinnene frigjort. Den kristne metafysikken henger fremdeles som en tung skygge over menneskenaturen, spesielt når det kommer til sanseligheten. Viktorianismen har høykonjunktur. Men i løpet av de neste femti årene skal radikale ting komme til å skje. Nietzsche vil proklamere Guds død, kvinnene skal få stemmerett og Freud skal etter hvert begynne å snakke om undertrykt seksualitet.
Tilintetgjørelse av religiøse strukturer
Er det mulig å se Perlefiskernes tematisering av konflikten mellom drift og samfunn, eros og religion, tillit og sammenbrudd, som et slags forvarsel om det som skal komme? Er Zurgas apokalyptiske brann en nødvendig tilintetgjørelse av trosformer i ferd med å dø ut?
Det vil i så fall gjøre Zurga til en tragisk helt – og en frigjører. Han vil tilintetgjøre verden fordi tillitsbåndene som holdt den sammen bunnet i en religion som var undertrykkende. Prisen for perlefiskernes kontroll over naturen ble Leilas kyskhet: først Leilas kyskhet, siden det bestialske ritualofferet av kjærlighetsparet. Vennskapslojaliteten mellom Zurga og Nadir ble tilsvarende betalt med avkall på kjærligheten. Verden var skrevet inn i en orden der Eros ikke var fri.
Men menneskene ønsker seg kjærlighet, og kjærligheten har en voldsom kraft. Om religiøse strukturer vil hindre den, er det derfor ikke gitt at det er kjærligheten som taper. Det kan like gjerne være presteskapet og religionen som til slutt må gi tapt.
Under overflaten av Nadir og Leilas lyrisk/tragiske kjærlighetshistorie ulmer med andre ord voldsomme krefter. Zurgas apokalyptiske brann blir slutten, ikke bare for ham selv, men for hele perlefiskersamfunnet. Spørsmålet vi kan stille oss er om Eros får gjenoppstå, og i så fall i hvilken form? Bizets andre store opus om kjærligheten, Carmen, gir kanskje et hint.
Her møter vi en friere, men også en farligere Eros. Han er mindre lyrisk og mer dionysisk: villere og mer destruktiv. Forskjellen ligger blant annet i at det ødeleggende ikke lenger plasseres i konflikten med samfunnet, som i Perlefiskerne, men i kjærligheten selv. Er det Bizet som ønsker å tilbakekalle noe av kritikken mot perlefiskersamfunnets strenge puritanisme? Er byrden av en frigjort Eros mer enn mennesket kan bære?
«Ubehaget i kulturen»
Om vi skjeler til Freud ser han ut til å kunne mene noe slikt. For ham var menneskene bare i stand til å leve i fellesskap dersom de samtidig la bånd på noen av de dypeste og mest grunnleggende impulsene de hadde: de som lå skjult i alt fra undertrykte drapsønsker til fantasier om vill og forbudt kjærlighet. Prisen for sivilisasjonen ble det Freud kalte for «ubehaget i kulturen»: uroen vi blir sittende igjen med, som pant på at vi har fornektet deler av vår egen natur. For Freud var undertrykkelsen av det indre en betingelse for at samfunnet skulle kunne fungere. Vi må legge bånd på oss, må holde tilbake noen av impulsene vi har, hvis ikke blir samfunnet kaos og vilkårlighet, og alt som heter tillit vil forsvinne i en rød tåke.
Betyr så det at valget står mellom perlefiskersamfunnets strenge, men ulykkelige puritanisme og Carmens destruktive frislepp av Eros? Neppe. Kjærligheten er for kompleks til å kunne reduseres til et enkelt valg mellom to. Men om strukturene som bærer tilliten i samfunnet blir for strenge, om opprettholdelsen av religiøs og sosial orden stivner i et rigid vedlikehold av ritualer som er fremmed for alt som er levende og nytt, vil tilliten kunne komme til å undergrave seg selv. En verden som ikke takler det nye, blir fort sårbar for alt som heter forandring.
Den rensende ild?
Og likevel: det perfekte balansepunktet mellom eros og sivilisasjon, drift og kultur, frihet og moral, offentlig og privat, virker nærmest umulig å oppnå. Menneskelikningen får alltid en rest vi ikke greier å kvitte oss med.
Dette er derimot noe teateret vet, og det elsker å vise det frem: menneskenes skjøre byggverk, det vil kaller dannelse og kultur, tillit og sivilisasjon, alt det som hviler på en eruptiv grunn av krefter vi ikke har kontroll over, og som derfor også lett kollapser når det fremmede og nye, det uforutsette og uventede, plutselig banker på døren.
En garanti mot katastrofen er derfor vanskelig å utstede. Og kanskje heller ikke noe vi ønsker. Katastrofen kan løsne det innerste i oss, og det sanneste; det som blir frigjort når overbevisningene vi har tilintetgjøres av urkraften i det vi kaller for skjebne. Det er da det nye kan oppstå, i det som blir tilbake når perlefiskerlandsbyen har brent ned.
