TO SPESIELLE VERDENER
I de senere år har GöteborgsOperans Danskompani bare brukt ordet «dans» og ikke «ballett» når de refererer til sin aktivitet.
Dans
Sang Jijia/Sharon Eyal
S & S
GöteborgsOperans Danskompani
5
ANMELDT AV FREDRIK RÜTTER
FOTO MATS BACKER
Bakgrunnen for det er at tåspisskoene er lagt på hyllen, og at de bare vier seg moderne dans. Med det har de klart å markere seg sterkt, og blir i dag sett på som et av de beste moderne dansekompaniene – i et hvert fall i Europa. Det har videre ført til at de får tilbud om flere turneer enn de i øyeblikket klarer å avvikle.
Turen fra for eksempel Oslo er blitt ganske overkommelig nå, med fire felts motorvei helt frem, og Göteborg er en hyggelig by å besøke. Hvis man leser operaprogrammet nøye, kan man klare å krysse av for en opera eller musikal fredag kveld og en ballettforestilling på lørdag. De gjør også noen ganger matineer på søndager. Byens teaterliv holder også høy kvalitet.
Tibetansk og israelsk
Lørdag 3. mars presenterte kompaniets ballettsjef, islandske Katrin Hall, en sterk verdenspremiere med to danseforestillinger på programmet. Den første koreografien ut var signert den tibetanske koreografen Sang «Sangba» Jijia. Han har arbeidet mye i Europa tidligere. For noen år siden skapte han verket Not here/Not ever for Carte Blanche i Bergen, og for øyeblikket er han i residens hos to kinesiske moderne kompanier. I Göteborg hadde hans verk fått tittelen As it were. Hans bakgrunn er fra den asiatiske delen av verden, men i hovedsak har han latt seg koreografisk inspirere av moderne vestlig danseform. I As it were bærer Leo Chungs scenografi og rekvisitter tydelig preg av østlig inspirasjon.
Her nærmest regner det mengder av papir, A4-ark, fra taket. Det første som åpenbarer seg er et bord med et fjell av papir, der to dansere graver seg ned gjennom haugen. På bunnen finner de to mennesker i kroppsfargede trikoter. Assosiasjonen til Adam og Eva er ikke langt unna, men de bare sklir fra hverandre og forlater scenen på hver sin side.
Slik er vel også resten av dansen. Den er fysisk krevende, men det skjer så mye i hele scenerommet at det til tider er vanskelig å finne fokus. Papiret, som nesten uten stans kommer flyende, er også med på å ta fokus bort fra danserne, og selv i øyeblikk hvor noen er sammen som par, virker det som om de allikevel er på hver sin strand, milevis fra hverandre.
I taket henger det noen rektangulære rammer som langsomt senkes. Plutselig er danserne innrammet, som om de befant seg i et bevegelig bilde. Det skjer noe spesielt når en av danserne plutselig fanger et ark. Da skapes det en relasjon mellom menneskene og alt papiret, men selv om de prøver å samle alt i en haug kommer det stadig mer, og oppgaven blir nærmest umulig. Kompaniets dansere får i dette verket vist seg som ekstremt sterke movers. De har en mykhet og styrke som er bemerkelsesverdig, og de er enormt raske.
Rytmisk på halvtå
I det andre verket Autodance, med den israelske Sharon Eyal som opphavskvinne, ble publikum tatt med inn i en helt annen verden. Hun har også tidligere koreografert to verk for Carte Blanche. I denne dansen utgjør musikkfølget til Ori Lichtik en stor del av uttrykket. Komponisten bruker tunge, markante rytmer gjennom hele verket, fordi Eyal lar danserne gå i takt hele tiden. De beveger seg nesten sammenhengende på en meget høy halvtå, som må slite ekstremt på leggmuskulaturen. Men visuelt er det effektivt.
Det begynner med at én danser entrer scenen. Hun går hele scenerommet rundt med overdrevne lange skritt og armbevegelser. Hoftene og brystkassen er skutt frem og hodet holdes bakover. Kostymene gir inntrykk av noe mumifisert, og danserne er hvitsminket. Vesener fra en annen verden eller klode? Langsomt fylles scenen av flere, til de er fjorten stykker som beveger seg unisont.
Det som blir mer og mer fascinerende er hvordan kreativiteten og oppfinnsomheten slår ut. Hvor mange varianter av overraskende nye bevegelser er det mulig å skape når en fortsetter å gå rytmisk i takt med musikken, rundt og rundt? Det er utrolig mange, og man blir like lykkelig hver gang man forbauset konstaterer at der «lurte» de oss igjen.
Ovasjoner og kritikerpris
Stemningen som denne oppvisningen skaper, har en viss form for pompøsitet over seg, noe ikke-jordisk, og det monotone maskinpregede uttrykket skaper en egen fascinerende verden. Det hele ender med at de langsomt og på linje trekker seg bakover på scenen, og glir inn i mørket. Det skjer til ovasjoner fra den fullsatte salen. Akkurat denne premierekvelden skjedde dessuten noe spesielt: Normalt deles ikke den Svenska Teaterkritikers Forenings Danspris 2017 ut til en hel gruppe, men etter teppefall ble den tildelt GöteborgsOperaens Danskompani – et populært valg etter publikumsreaksjonene å dømme.
Et besøk på GöteborgsOperan er absolutt verdt turen, og de har forresten ganske mange par tåspissko å kvitte seg med ved neste kostymesalg.
