VARM BERØRING
Det er noe utrolig verdig og varmt over Lise Davidsens fremtreden. Hennes konsert med Det Norske Kammerorkester 13. november var sterkt preget av det.
TEKST HILDE HOLBÆK-HANSSEN
TOPPFOTO PIERLUCA TARANTA
I en tid hvor man kan få inntrykk av at alt som skjer i klassiske norske konsertsaler er oppsiktsvekkende – tilrop i det solisten entrer scenen, stående ovasjoner uansett, obligatoriske ekstranumre (og applaus mellom satsene) – er det befriende å oppleve en konsert der slike roes ned. Det skyldes selvfølgelig Det Norske Kammerorkesters kyndige publikum, som på en verdig måte demper slike tilløp.
Men verdigheten skyltes i stor grad også Lise Davidsens tilstedeværelse og sterkt berørende tolkninger av Wagners Wesendonk-lieder og Mahlers Rückert-lieder. Hun er en høyreist, grasiøs sanger som tar hele rommet idet hun entrer podiet med påfallende ro og integritet.
Klassisk Musikkmagasin intervjuet Lise Davidsen sist i 2015. Da hadde hun nærmest gjort rent bord i tre viktige sangkonkurranser, Belvedere i Amsterdam, Placido Domingos Operalia i London og Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse. Hun var overrasket over å få komme med på alle tre, og ikke mindre overrasket over alle prisene.
Tre år senere er papirmagasinet blitt Klassiskmusikk.com, og det kan være tid for en liten oppdatering. Vi fikk anledning til det, dagen før konserten i Universitetets Aula.
– Hvordan har det gått siden sist? Har resultatet stått til forventningene?
– Jeg hadde egentlig ingen forventninger, men det har skjedd atskillig mer enn jeg tenkte.
– Den gangen ble du utropt til den nye Kirsten Flagstad, men var klar på at du var en lyrisk-dramatisk sopran. Man gyver jo ikke løs på Brünnhilde før man er 30, men er det vanskelig å holde igjen overfor ivrige operasjefer?
– Det med lyrisk-dramatisk sopran gjelder fortsatt, slår Lise Davidsen fast. Brünnhilde kommer jeg nok til å vente med til jeg har passert 40. Det er nok operasjefer som kan ønske seg mer enn jeg er villig til, men for det meste skjer engasjementer gjennom dialog og jeg blir spurt om hva jeg ønsker å gjøre. Det er de engasjementene jeg tar.
– Men Wesendonk- og Rückert-lieder er ikke akkurat ungpikerepertoar?
– Det er repertoar som står mitt hjerte nær. De blir kanskje forbundet med eldre sangere, men jeg tror Mathilde Wesendonk var relativt ung da hun skrev diktene. For meg er det spennende å få gjøre Rückert-sangene med orkester. Jeg har bare gjort dem med klaver så langt, og orkesterakkompagnementet er langt mer transparent. Dette stoffet passer til et mindre ensemble enn et fullt symfoniorkester. Å synge dem med kammerorkester uten dirigent blir en fin kammermusikalsk opplevelse. Det er veldig gøy.
Davidsen er glad i å synge lieder. Hun hadde en operapause etter debuten på Wiener Staatsoper i november i fjor frem til i sommer, da hun gjestet operafestivalen Aix-en-Provence. I pausen gjorde hun mange liedkonserter, med både klaver og orkester. For å hvile stemmen?
– Jeg hadde allerede mange avtaler om konserter og fant ut at det kunne være greit med en pause. Det har skjedd utrolig mye siden 2015, og jeg skulle ha store oppgaver i denne sesongen som jeg trengte tid til å jobbe med.
Oppgavene det er snakk om var tre av forestillingene i Royal Operahouse i Covent Gardens’ oppsetning av Wagners Nibelungenring, som nylig er avsluttet. Hun er nå i gang med Webers Freischütz i Frankfurt. På nyåret synger hun Lisa i Tsjaikovskijs Spardame i Stuttgart, fulgt av en konsertant versjon av Wagners Valkyrien i Toronto, ledet av Sir Andrew Davis, der hun tolker Sieglinde. Fra mars og ut sommeren synger hun Elisabeth i Tannhäuser i Zürich, München og Bayreuth, sistnevnte dirigert av Valerij Gergijev.
– Covent Garden, Glyndebourne og Wiener Staatsoper: Hvordan opplever du å befinne deg i så celebert selskap?
– Covent Garden er jo et operamekka. Veldig gøy – og veldig intense prøver. Fordi mange prøver gikk parallelt og jeg var med i tre av forestillingene, fikk jeg liten tid til å overvære prøver med de store stjernene, men jeg så jo hvordan de disponerte stemmen og dagene. Man ser hvor mye erfaring har å si for integriteten. Det var jo ekstra morsomt at Skandinavia var så godt representert i denne oppsetningen, med sangere som Nina Stemme, John Lundgren og Stephen Milling i tre sentrale roller.
– Det som også var fint i London, var at det var tid til spørsmål om regien, hvor det i andre hus sjelden er tid til spørsmål og tanker om rollene. Mange oppsetninger er jo gjentakelser fra tidligere sesonger, og man kan ikke regne med at den opprinnelige regissøren er til stede. Ringen i London var en oppsetning fra 2004-6, men her var regissøren Keith Warner selv til stede og var åpen for forslag. Det gjør det jo mer interessant å være med.
– Har du noen drømmeroller?
– Det spørsmålet får jeg ofte og syns det er vanskelig å svare på. Jeg fokuserer på det jeg holder på med i øyeblikket, men skulle ikke ha noe imot Strauss-roller som Arabella og Marsjallinnen. Og så er det jo en del store Verdi-roller, da….
– Flere operascener du drømmer om?
– Nå er det jo offisielt at jeg skal til The Metropolitan i New York, og det er jeg veldig glad for. Men når og med hva er foreløpig ikke offentlig.
Norsk operapublikum må imidlertid vente en stund til de får se Lise Davidsen i en rolle igjen. Hun skal ha en konsert i Nasjonaloperaen, men sceniske fremtredener er det foreløpig ingen avtaler om. Sjefsskifter forrykker gjerne planleggingen i forhold til avtaler sangerne allerede har.
– For 30 år siden var en internasjonal operakarriere uforenlig med å satse på familie og barn. Hva tenker du om dette?
– Jeg er utrolig takknemlig for de mulighetene jeg har fått og fokuserer for fullt på det. Men jeg vet at veien og livet ikke er så lett å planlegge. For fem år siden ante jeg ikke at jeg ville sitte her jeg er nå. Jeg er takknemlig for at min familie er så støttende som de er, og at min samboer prioriterer min karriere. Han er regissør og har jo egne produksjoner å følge opp, men er mye med meg på reiser. Det er godt å ha en som kjenner operaverdenen både når jeg syns det går dårlig og når det koker.
– Hvordan opplever du all reisingen?
– Reising i seg selv er greit, men hvor godt man trives på de forskjellige stedene avhenger av hva man gjør og hvordan det går. Av og til kan jeg savne familie og venner voldsomt. Da er der fort gjort å blande tingene: Når man sitter alene på et hotellrom etter en konsert man kanskje ikke er helt fornøyd med, kan det være at savnet skyldes det. Da er det egentlig bedre i operaproduksjoner, hvor man får bo i leilighet og har daglig kontakt med kolleger.
Oslo-oppholdet var på hotell, og det er grunn til å tro at kvelden etter konserten ikke ble av den triste sorten. Prestasjonen var overbevisende! Wesendonk-lieder krever et stort stemmeomfang, noe Davidsen løste med å vise flere fasetter av sitt store stemmepotensiale, fra glitrende høydetoner til fløyelsmyk, nesten hes brystklang, fra det helt lyriske til dramatiske utbrudd. Rückert-lieder har et slankere og mer plastisk uttrykk, og her berørte hun nok flere til tårer, spesielt i en usedvanlig vakker tolkning av den avsluttende «Ich bin der Welt abhanden gekommen».
Og kammermusikk ble det, mellom Lise Davidsen, et finslipt kammerorkester med mange nydelige blåsersoli, og ikke minst superenergiske og kommunikative Antje Weithaas, som dirigerte fra konsertmesterplass. Det ble spesielt tydelig i en intenst utholdt Siegfried Idyll av Wagner og i en sprutende kraftfull tolkning av Beethovens 8. symfoni. Hun er et spennende bekjentskap vi forhåpentligvis får høre mer av.
