WERTHERS LIDELSER – EN REN NYTELSE
Massenets Werther er ikke ofte spilt i Norge. Bergen Nasjonale Opera har skapt en høyst severdig forestilling.
ANMELDT AV MAJA SKANDING
FOTO MONIKA KOLSTAD / Bergen Nasjonale Opera
Toppfoto: Werther (Edgaras Montvidas) dør i Charlottes (Catriona Morisons) armer.
Under den heftige ouverturen får publikum god tid til å studere det vakre sceneteppet. På teppet er det avbildet en typisk tysk småby, med vinranker og rådhustårn, slik byen Wetzlar kan ha sett ut i tiden handlingen utspiller seg. Lyset skifter og noen lindetrær kommer til syne lenger bak. Grenene på lindetrærne henger like tungt som resten av symbolikken i Werther, og den som kjenner historien vet at hovedpersonen senere skal be om å begraves under et lindetre dersom han blir nektet å ligge på kirkegården, siden han har dødd for egen hånd.
Lyset skifter igjen, og vi skimter en stue bak det gjennomskinnelige teppet. Kulissene som utgjør veggene, heises ned fra taket i løpet av ouverturen og stjeler nesten oppmerksomheten fra musikken. Ettersom operaen bygger på Goethes roman Den unge Werthers lidelser, valgte komponisten Jules Massenet å legge handlingen til Goethes tid, slutten av 1700-tallet. Regissør og designer Antony McDonald har imidlertid valgt å plassere denne fremføringen i tidsrommet da Massenets opera ble skrevet og først fremført. I det teppet går opp, ser vi en borgerlig stue fra slutten av 1800-tallet med store grå og hvite flater, inspirert av den danske maleren Vilhelm Hammershøi. Den enkle scenografien gir plass til de store følelsene og de dramatiske hendelsene som skal komme.
Kjærlighet og desperasjon
For den unge dikteren Werther er det kjærlighet ved første øyekast når han møter den omsorgsfulle Charlotte, som har ansvaret for sine mange småsøsken etter morens død. På morens dødsleie lovet Charlotte henne å gifte seg med Albert, og tar denne plikten svært alvorlig, slik en kvinne måtte ved forrige århundreskifte. Werther blir bunnløst fortvilet over at han ikke kan få Charlotte, og skyter seg til slutt med en av Alberts pistoler. Charlotte innser etter hvert at hun hele tiden har elsket Werther, og tragedien er komplett. På veggen i stuen henger portrettet av den avdøde moren og våker over dem.
Massenets musikk er så dramatisk som den kan få blitt allerede fra første tone i ouverturen, og bortsett fra litt smårusk i treblåsen illustrerer orkesteret de store emosjonene utmerket gjennom hele forestillingen. Strykernes nydelige, varme klang kommer godt frem selv om de bruker sordin i store deler av første akt. Bergen Filharmoniske Orkester viser nok en gang at de er et operaorkester å regne med.
Også barna i Bergen Pikekor og Bergen Guttekor får vist hva de kan allerede i første akt: I den første scenen, der fogden øver inn en julesang med sine mange barn, skaper de unge sangerne kontrast ved først å synge liksomstygt og siden – etter farens instruksjoner – som små engler. I siste akt, der barnas sang høres i det fjerne under Werthers død, får barnekoret fin forsterkning på bakscenen fra et knippe damestemmer i Edvard Grieg Ungdomskor, Bergen Filharmoniske Kor og Collegiûm Mûsicûms Kor.
Solister av høy kvalitet
Bergen nasjonale opera har hentet inn et stjernelag av utenlandske solister, der spesielt kvinnene utmerker seg: Den skotske mezzosopranen Catriona Morison som Charlotte og den svenske sopranen Hanna Husáhr som lillesøsteren Sophie er begge perfekte i rollene. Litauiske Edgaras Montvidas som Werther har en nydelig tenor. Russiske Mischa Schelomianski gjør en god skikkelse som den godmodige fogden, finsk-amerikanske Tim Mix balanserer fint de vekslende følelsene i Charlottes ektemann Albert, og ukrainske Igor Gnidii og hviterussiske Vladimir Dmitruk er morsomme som de Bacchus-hyllende ungkarene Johann og Schmidt, som nesten skvulper vin ned i orkestergraven, så lystige er de. Kontrasten blir tydelig til den dystre Werther som sitter hensunket over skriveboken sin ved nabobordet på vertshuset. Bak dem skimter vi igjen lindetrærne, et av mange frempek mot døden som venter.
Regien tillater også sangerne å være skuespillere – å spille ut de store følelsene også mellom ariene. De to hovedrolleinnehaverne har imidlertid ganske ulik stil og kler hverandre ikke helt. Montvidas dyrker de store kontrastene i Werthers utvikling: Han stiller seg bredbeint opp og erklærer sin kjærlighet, kaster seg ned på benker og stoler eller mot vegger i desperasjon. Charlottes utvikling er mer langsom, hun innser gradvis at hun egentlig elsker Werther, og Morison spiller dette ut med beundringsverdig fine nyanser. I samspillet med Morison og hennes store palett av følelser fremstår Montvidas’ Werther litt for brå og nærmest melodramatisk i uttrykket, til tross for forskjellen i karakterenes utvikling.
Da gjør samspillet mellom søstrene Sophie og Charlotte sterkere inntrykk. Kontrasten mellom Husáhrs lyse letthet og Morisons mørke mezzoklang er en nytelse å høre på. Også Charlotte har store gester, men disse bygges bedre opp. Scenen i tredje akt der hun retter seg mot Gud i fortvilelse over sine egne forvirrede følelser, slår ut med armene og skuer oppover i salen, er et av forestillingens vakreste øyeblikk. Morison har en egen mykhet i de store gestene, et større dramatisk register å spille på.
Sjekkliste for operaklisjeer
Dersom en aldri hadde sett en opera tidligere, kunne Werther fungert som en overveldende introduksjon til de fleste av sjangerklisjeene: Massenets bredpenslede musikk, med vindmaskin, tjukk orkestrering og plutselige utbrudd for å understreke dramatiske hendelser mellom karakterene, kan fremstå som svært mye av det gode. Hovedpersonen Werthers enorme følelser og måten han representerer datidens mannlige kunstnerrolle på, kan også føles fremmedgjørende. Det faktum at sangerne i en tidlig scene bruker flere minutter simpelthen på å ønske hverandre god kveld, og ikke minst at Werther legger beslag på hele siste akt for å dø, er festlig for en vant operagjenger, men ganske absurd dersom en ser det uten operakikkert.
Den visuelle tilpasningen fungerer fint – både scenografien og kostymene er en fryd for øyet. Slik Goethes Werther var moderne kledd for sin tid, er også det neste århundreskiftets Werther det. Charlotte er uskyldsrent kledd i hvitt i de to første aktene, i de to siste bærer hun rødt og sort.
Regissør McDonald leker litt med oss i publikum i sceneskiftet til siste akt: Akkurat som drømmen om gjensidig kjærlighet i dette livet brister for de to elskende, brister teaterets illusjon et øyeblikk idet vi får se scenearbeiderne gjennom teppet. Mens de rydder bort ett sett dekorasjoner og triller inn et nytt, får vi til og med tydelig se baksiden av kulissene. Også Lucy Carters lysdesign bidrar til handlingen på mesterlig vis. Gjennom de store vinduene forstørres karakterenes skygger på en nesten uhyggelig måte. Spesielt i siste akt, når døden er et faktum, er dette virkningsfullt.
I dødsscenen er Werther og Charlotte endelig dus, og hun erklærer endelig sin kjærlighet til ham. Montvidas imponerer ved en kort stund å synge liggende strak ut på gulvet. Siden legger Charlotte ham i fanget sitt, og vi får se kysset som angivelig var så hett at det måtte sensureres bort fra BNOs Facebook-side. Idet de siste tonene klinger ut og lyset slukkes, rekker vi å se Charlotte strekke seg etter pistolen. Til tross for at Griegsalen dessverre bare er to tredjedels fylt opp denne premierekvelden, er applausen like heftig og varer nesten like lenge som Werthers dødsleie.
—-
På fredag 22. mars er forestillingen tilgjengelig på Operavision: http://bit.ly/WertherOV
