YNGVE SØBERG MED INTERNASJONAL SUKSESS
”Hans vokale storhet er det som får oss til å minnes hvordan en ekte Rigoletto skal høres ut. Jeg er overbevist om at når rollen og stemmen hos Søberg får et par års modning, vil han bli en av de mest imponerende og komplette Rigoletto-tolkerne på verdens operascener”.
TEKST KARI EIKLI
TOPPFOTO: Yngve Søberg som Rigoletto i Firenze. Foto: Camilla Riccò – TerraProject – Contrasto
Disse ord kommer fra en italiensk musikkjournalist etter å ha overvært Yngve André Skollerud Søbergs debut som Rigoletto i Firenze i september. Når en slik karakteristikk gis til en debuterende nordmann i operakunstens vugge Firenze i en italiensk «nasjonalrolle», må man kunne kalle det en braksuksess. Og ikke minst har man overgått alt man kunne forvente av livet, når man som nyfødt baby blir levert til et barnehjem i Colombia av en onkel.
Yngves besværlige start i livet tok en lykkelig vending da han syv måneder gammel endte opp i et ressurssterkt hjem i Oslo, med foreldre som la alt til rette for at han skulle få et godt liv. Når man som baby med ukjent bakgrunn kommer til et nytt hjem på den andre siden av kloden, er det umulig for adoptivforeldrene å vite hvilken genetisk arv og talent barnet er utstyrt med. Det eneste verktøyet de hadde var å se etter de interessene gutten selv viste, og han fikk prøve seg på mange aktiviteter. Hans ustoppelige sangglede overskygget snart alt annet, og mamma meldte ham inn i Ris kirkes barnegospelkor. Etter oppfordring fra organist og dirigent Grete Pedersen som hørte ham der, gikk han videre til Oslo Domkirkes Guttekor. Her startet det musikalske løpet som skulle gjøre ham til en av Norges aller beste mannlige sangere, og som nå etterspørres fra store europeiske operascener.
Guttekoret ble hans andre hjem
Yngve smiler varmt mens han mimrer tilbake til da han som 6-åring prøvesang for Terje Kvam i Domkirken.
– Jeg husker jeg sang «Gjør døren høy, gjør porten vid». Det låt rent og pent, hvis vi ser bort fra et brekk på et par-tre toner midt i kjerneområdet. Terje Kvam ble sjarmert av min ivrige sangglede og tok meg inn til tross for de sviktende tonene. Fra da av ble Domkirkens guttekor mitt andre hjem.
– Du har fått priser og stipend og har gjort mange store barytonroller i Norge, til stor applaus fra presse og publikum. Så åpnet det seg plutselig en dør mot Europa. Hvordan skjedde det?
– Det begynte med at Per Boye Hansen anbefalte meg for Sophie de Lindt, casting director ved Operaen i Zürich. Der fikk jeg i fjor gjøre Herrufer i Lohengrin med den legendariske italieneren Fabio Luisi som dirigent. Dette var mitt første større engasjement i utlandet, så jeg var selvfølgelig veldig spent. På premieredagen, en halv time før teppet gikk opp, banket det på garderobedøra. Det var Maestro Luisi – og han gikk rett på sak:
«Hei, Yngve! Synger du Rigoletto?»
«Nei, men den står på listen».
«Når kan du ha den ferdig?»
«Jeg trenger nok et år».
«Kan du ta en prøvesang for meg om to uker?»
Jeg stotret frem et «ja, selvfølgelig», mens jeg følelsesmessig var i fritt fall fra månen av sjokket. Her skal jeg gjøre en viktig debut i utlandet om 30 minutter – og blir bedt om å prøvesynge for drømmerollen i Italia!
Prøvesang i 36 grader
Dagen for prøvesangen var en av de varmeste dagene i Zürich den sommeren. Det var helt vindstille og 36 grader i skyggen.
– Jeg liker å ha god tid til å forberede meg og startet dagen med å varme opp i dusjen. Plutselig ringte telefonen. Kunne jeg forskyve tidspunktet og stille til prøvesangen allerede om ti minutter? Man sier ikke nei til en maestro som vurderer deg for en kjempemulighet, så jeg hoppet inn i mine blanke sko og nådde heseblesende fram i tide, i en dress som var blitt våt på av svette og nervøsitet på veien. Etter at jeg hadde sunget min arie, spurte Luisi hvordan jeg opplevde det.
«Det kjennes greit ut så langt,» sa jeg.
«Det er bra! Nå kan du gå,» svarte han kort.
Jeg satte meg ned i heten utenfor operahuset for å samle tankene, og konkluderte med at hvis han inviterte meg til en ny prøvesang, så var det bra nok. Etter 3-4 timer ringte agenten min og sa: «Luisi vil ha deg som Rigoletto i Firenze neste år!»
Foto: Ann Kristin Skollerud Søberg
Besvimte av glede!
Gledessjokket forvandlet meg til en geléklump som ség sammen og flatet ut på brosteinen utenfor Zürich-operaen. Dette øyeblikket ble starten på flere spennende prosjekter framover: Sharpless (Madama Butterfly) i Zürich, Carmina Burana i København og Alfio (Cavalleria Rusticana) og Tonio (I Pagliacci) i Graz, Rigoletto i Tyskland, Herrufer (Lohengrin) igjen i Zürich – og tilbake i Oslo ble det både nye ledende roller og roller fra repertoaret.
– Man må være på rett sted til rett tid, sier Yngve, men jeg kan i hvert fall si at jeg har jobbet hardt for dette!
– Det er i Oslo jeg har livet mitt. Her har jeg min familie og det store privilegiet å få jobbe med Operaens fremragende solister, kor og orkester. Men ved å ta jobber i utlandet lærer jeg mye nytt, samtidig som jeg gjør kolleger i utlandet oppmerksomme på den fantastiske operaen vi har i Oslo. Jeg ser også mer og mer at vårt lille land har fostret mange veldig gode sangere i internasjonal førstedivisjon. Det gjør meg stolt!
– Er det viktig å slå igjennom ute for å bli verdsatt hjemme?
– Jeg føler meg hele tiden verdsatt av kolleger og publikum i Operaen i Oslo, men når jeg får ros for mitt fag utenfor Norges grenser, blir det lettere å tro på de komplimentene jeg får hjemme. Det ble stilt spørsmålstegn i Firenze ved at en italiensk stjernedirigent hentet en nordmann til å gjøre en så betydelig rolle som Rigoletto, så jeg var glad de gode kritikkene ga dem svar. Godt begrunnet ros påvirker selvtilliten, og bidrar i neste omgang til en tryggere utstråling.
– Leser du kritikker?
– Ja, jeg bare må lese dem. Jeg forstår ikke dem som klarer å la være! De aller fleste kritikkene har noe sant i seg, så jeg prøver å ta rosen til meg og dra lærdom av det som er negativt. Det er visse ting man ikke kan gjøre noe med, som for eksempel timbre, eller hvis man synger et parti som ikke passer ens tessitura. Men frasering, diksjon, stivhet, svak nyansering etc. kan jeg gjøre noe med, og da kommer det godt med å ha en coach. Man trenger tilgang på kvalifiserte ører som kan høre stemmen din utenfra, så jeg er blitt ganske avhengig av John Lidal, som er en fantastisk coach jeg har jobbet med i snart ti år.
Stadig nye delmål
Yngve Søberg føler seg hjemme i verismen og det italienske repertoaret, og er spesielt glad i Puccini og Verdi. Per i dag er Rigoletto den optimale rollen.
– Den passer både stemmen og karakteren min bra. Det å ha blitt pappa til en liten jente selv, har nok bidratt til at jeg kjenner meg igjen i de følelsene Rigoletto har. Når jeg gjør rollen igjen om et par år, vil jeg ha den ennå mer under huden.
– Hva er ditt største mål?
– Jeg har hatt mange mål, og de endrer seg hele tiden. Å passere prøvesangen i Domkirkens guttekor var et viktig mål. De neste målene jeg hadde og oppnådde, var å komme inn på Norges musikkhøgskole og Operaakademiet i København. Da mamma spurte meg da jeg gikk på Musikkhøgskolen hva jeg ønsket meg aller mest, så var det optimale å få gjøre en rolle, om den var aldri så liten, på Den Norske Opera. Den aller første rollen var Sakristanen i Tosca i Folketeatret. I det nye operahuset i Bjørvika ble min første rolle «En fange» i Cecilie Ores opera Dead Beat Escapement. En bitteliten rolle i Malmö, Billy Jackrabbit i Fanciulla del West, var også spesielt. Men å bli ansatt i Operaen i Bjørvika i 2010 toppet selvfølgelig det meste! Da Anne Gjevang ga meg beskjed om å innstudere Figaro, «for den skal du gjøre her», lettet jeg nesten fra stolen.
– Jeg har vært veldig heldig som har fått synge mange roller som står mitt hjerte nært. Nye mål blir å få gjøre dem enda bedre, på forskjellige steder, med forskjellige kunstneriske team og cast. Som 40-åring er jeg på et godt kunstnerisk sted i livet. Og favorittrollen er alltid i den rollen jeg innstuderer i øyeblikket!
– Blir en sanger trygg nok på eget uttrykk?
– Både ja og nei. Man kan fort bli vippet av pinnen av en kommentar fra en regissør eller dirigent, men samtidig tror jeg at egenverdet jevnt og trutt blir bedre gjennom erfaring. Om det påpekes noe negativt ved uttrykket ditt, så kan du alltids endre det. Da jeg kom på første prøve i Firenze, var jeg ikke like leken og fri som jeg vil være neste gang i samme situasjon. Jeg visste at jeg stilte godt forberedt da jeg kom dit, så da tenkte jeg at jeg bare fikk ta utfordringene etter hvert som de måtte komme.
Planlegging er viktig
– Hvordan klarer du å kombinere familielivet med mange reisedager og mye kveldsarbeid?
– Det har gått bra til nå, og det kan jeg takke min rause kone for, Ann Kristin Skollerud Søberg. Hun klager aldri, selv om jeg vet at det er tøft å få tidskabalen hennes til å gå opp med full jobb og samtidig ha alt ansvaret for lille Emilie på 4 ½ år når jeg er borte. Så denne tilværelsen krever god planlegging. De kommer gjerne og besøker meg en gang eller to i løpet av et engasjement i utlandet, og jeg reiser hjem når jeg kan. Og når jeg er hjemme, er jeg heldig som får ta min «tørn» med å hente Emilie i barnehagen og følge henne på svømming og andre aktiviteter. Emilie har arvet min sangglede og sitter musestille i salen når jeg opptrer, enten det er som Rigoletto eller i Die Winterreise. Og så koser vi oss med å synge sammen. Hun kan alle vers på de sangene hun liker best, som er sangene fra Disney-filmene Vaiana og Frost! Jeg savner selvfølgelig familien når jeg er utenlands, men det koster heldigvis ikke 35 kroner minuttet å ringe hjem fra et hotell i utlandet, slik det gjorde da min far ringte hjem da jeg var liten. Nå har vi daglig kontakt og kan ta (den nest beste) nattakosen på Facetime!
