KARL AAGE RASMUSSEN
Rasmussen The Four Seasons After Vivaldi*,**,***. Follia, follia…*** Respighi, arr Rasmussen Gli uccelli****
*Fredrik From (fiolin: La primavera; L’autunno) **Peter Spissky (fiolin: L’estate; L’inverno). Concerto Copenhagen, dir. Magnus Fryklund***, Lars Ulrik Mortensen****
Dacapo 8 226220 (65 minutter)
Å revidere – til og med plyndre – den musikalske fortiden har vært et uttrykksmessig og kommersielt lønnsomt foretakende for mange komponister gjennom historien, fra Bach (en av de første som tilpasset og bearbeidet musikken til sin italienske samtidige, Vivaldi) til Schumann (som la til klaverakkompagnement på Bachs solopartitaer og -sonater for fiolin) til Mahler og mest levende for alle kanskje, Stravinsky (jfr. Petrusjka, Pulcinella og Feens kyss.) I våre dager har trenden fortsatt, ikke minst med Henning Kraggerud, hvis rekomponering/variasjoner over Bach jeg anmeldte i fjor.
I 2017 gjorde Kraggerud en innspilling av Vivaldis De fire årstider i trippelrollen som fiolinist, dirigent og komponist, og benyttet tre av sine egne verker som mellomspill mellom konsertene for å gi disse populære, for ofte fremførte klassikerne en ny sammenheng. Den danske komponisten Karl Aage Rasmussen (f. 1947) har gått et skritt videre i en oppsiktsvekkende bearbeidelse av disse fire verkene «ganske enkelt ved å understreke de aspektene i musikken som er blitt overskygget av ettertidens rytmiske og musikalske idiomer». Han har ikke lagt til noe egen musikk, men ved å gjenta en rar frase her, endre den rytmiske artikulasjonen der, har han skapt et nytt bilde av verket som er så friskt og elektrifiserende som det må ha virket på et venetiansk publikum på tidlig 1700-tall.
«Noter er sovende musikk» uttaler Rasmussen i CD-heftet, og han har vekket opp disse notene på samme måte som en ny produksjon av Shakespeare eller Ibsen kan gi nytt liv til en velkjent tekst: «i en ny musikalsk ‘scenebelysning’», fortsetter han, «kan andre, totalt oversette aspekter komme til syne». Og synlige blir de, rytmisk, harmonisk, motivisk, til og med instrumentmessig, helt fra starten av Våren. Du vil neppe oppleve disse verkene på sammen måte i fremtiden.
I sitt arrangement fra 2015 av Respighis suite for lite orkester Gli uccelli (1928), som i seg selv er en bearbeidelse av fuglesang av komponister på 1600- og 1700-tallet som de Gallot og Rameau, forsøkte Rasmussen å skalere det senromantiske lydbildet fra 1920-tallets Italia tilbake til barokken, snarere enn i Respighis egne suiter Ancient Airs and Dances. Som Rasmussen treffende slår fast: «når et ord oversettes til et annet språk og så oversettes tilbake, kan det totalt endre semantisk innhold og betydning». Slik vises det her i rent instrumentale former. Follia, follia… (2015) er en livlig og overbevisende fantasi for lite orkester på den kjente renessanse-melodien som fortryllet musikere fra Corelli og Bach til Rakhmaninov og Nielsen: Den kunne blitt en fantastisk ouverture. Dette kan for min del være årets plate – så langt…
GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
