KJELL WERNØE OM FØLGESVENNER, BØRS OG KATEDRAL
Han bygget opp karrierene til Truls Mørk, Leif Ove Andsnes og mange fler. I mars fyller han 80 år og har funnet tiden inne til et tilbakeblikk. Det har historiske dimensjoner.
TEKST HILDE HOLBÆK-HANSSEN
TOPPFOTO: Overrekkelse av arkivmateriale til Nasjonalbiblioteket: Kjell Wernøe og Richard Gjems, leder av Musikkseksjonen på NB. Foto: Hilde Holbæk-Hanssen
Følgesvenner heter boken som kommer ut i disse dager.
– Jeg syns selvbiografier er problematisk, sier Kjell Wernøe. – Jeg har ikke behov for å tegne noe glansbilde av meg selv, men skjønner at det jeg har å fortelle kan være av interesse for andre. Da jeg begynte på prosjektet, var arbeids-tittelen Bilder fra en utvikling, en allusjon til Mussorgskijs Bilder fra en utstilling. Jeg måtte ta stilling til hva jeg egentlig er – jeg liker ikke ordet manager. Hva og hvem hadde gjort meg til det jeg er i dag? Det kom frem bilder av mange jeg har møtt og forholdt meg til, helt fra barndommen av. Plutselig kom ordet «følgesvenn» opp; alle mine følgesvenner som har bidratt til det jeg ble – en følgesvenn for musikere. Nå er disse selv blitt følgesvenner for nye generasjoner musikere. For meg har det vært en interessant prosess å tre ut av egen biografi og se bildet i et større perspektiv. Det er en rød tråd her.
Den tråden kan man som leser også få øye på. Med tilbakeblikk på familie, der musikk og kultur sto sentralt. Han forteller som faren som falt under krigen, om barneår på Steinerskolen, fiolinundervisning, rollen som Bergen i Stompa, dukketeater med Jane og Agnar Mykle, en heller original militærtjeneste i Bodø med etterretning og korpsdirigering på programmet, tekniske studier, familiens fotobedrift, spill i Bergen Handelsforenings Orkester, tillitsverv i orkesterorganisasjonen NASOL, opprettelse av det som nå er Norsk Musikkråd – for å ta kortversjonen før hans virkelige livsprosjekt ble påbegynt i en alder av 48 år.
Fra børs til katedral eller?
Familiebedriften, AS Wernøe & Gulbrandsen, opprettet i 1916, lå midt i indrefileten av Bergens forretningsstrøk: Torgalmenningen 12, vis à vis varemagasinet Sundt. Den var Bergens største fotobedrift, der Kjell Wernøe på 1960-tallet bygget opp et laboratorium for fremkalling av fargefoto.
– At jeg skulle inn i firmaet var aldri noe diskusjonstema: Min far var død og det var en selvfølge at jeg skulle overta når jeg ble voksen. Så jeg skaffet meg teknisk utdannelse og flyttet til Bergen i 1962. Etter hvert skjedde det en teknisk utvikling som gjorde det tyngre å drive lønnsomt. I 1984 ønsket min femten år eldre medeier å pensjonere seg, og jeg måtte ta stilling til hva jeg skulle gjøre.
På det tidspunktet hadde Wernøe lenge vært aktiv i organisasjoner i musikklivet. Han var omgangsvenn med foreldrene til cellisten Truls Mørk, og så klart at det manglet et viktig formidlingsledd for talenter på hans nivå. Han skriver:
Flere unge og svært lovende norske musikere, på alder med mine egne barn, var flygeferdige. Et hjelpeapparat i Norge til å få dem ut i verden var derimot nesten fraværende.
Foto og forskole
Fotobedriften ble overtatt av Kodak. Wernøe fikk tilbud om å bli med fortsatt, men valgte å beholde et knøttlite kontor i bygningen og en etterlønn på kr. 300.000 over tre år. Det ble startkapitalen på Pro Arte Kulturkontor. Annen viktig kapital var hans næringslivs- og organisasjonserfaring. Hovedsponsor var kona Mette, som gikk til rektor på nærmeste barneskole og sa at hun ville starte skolefritidsordning hvis hun fikk et lokale. Hennes førskolelærerlønn holdt liv i familien frem til han begynte å tjene penger på sin artistformidling. Men det var ikke inntjeningen han var opptatt av:
Mitt prosjekt skulle bidra til å styrke kunstopplevelser som indre liv. Det kunne bli sammenheng mellom det jeg hadde opplevd i barndommens skole og det jeg hittil gjennom livet hadde båret med meg av inntrykk og erfaringer. Til sammen skulle dette være grunnkapitalen og forutsetningen for det arbeidet jeg nå skulle ta fatt på. Pro Arte Kulturkontor ville derfor måtte operere i spenningsfeltet mellom børs og katedral.
Hvem tror han at han er?
Janteloven slo inn umiddelbart. Han ble ikke møtt med begeistring fra det lille norske impresariomiljøet. Fra musikkhøgskolehold lød det: «Hvem tror han at han er?»
«Ja, si det. Jeg hadde nok selv stilt meg det spørsmålet,» skriver han. Det fantes ingen kokebok for impresarioer. «Jeg fikk gjøre som Askeladden: ta tiden og fantasien til hjelp.» Ser man på resultatene var nok det en bedre strategi enn å innhente råd fra et skeptisk norsk musikkliv:
Han har gjennom drøyt 30 år hjulpet mange norske musikere med å bygge karriere: Truls Mørk, Leif Ove Andsnes, Håvard Gimse, Ole Edvard Antonsen, Håkon Austbø, Henning Kraggerud, Bjarte Engeset, Lars Anders Tomter, Tine Thing Helseth, Geir Botnen, Grieg Trio, Geir Draugsvoll, Joachim Carr og mange flere. Fra sitt kontor i Bergen har han sikret rundt 3000 engasjementer for disse i inn- og utland. Noen av dem er underveis blitt signert av store internasjonale agenter.
– Hvordan oppleves det? Når en musiker er kommet opp på det nivået, er det vel de store pengene begynner å komme?
– Sånn er det bare. Noe av det første jeg gjorde, var å melde meg inn i den internasjonale management-organisasjonen IAMA i London og i ISPA, organisasjonen for utøvende kunst, i New York. I mange år var jeg eneste skandinav som aktivt markedsførte «mine» artister på ISPAs trade show, forteller han.
– Disse nettverkene var viktige instrumenter for å få norske musikere ut i verden. Det var her jeg fikk viktige kontakter og inngikk avtaler, i tillegg til mine mange reiser i Europa, USA og Asia.
– Du opplevde et kulturliv i rask endring, ikke bare i Norge?
– 1990-tallet bar preg av store endringer, politisk og kulturelt. Krav om frihet feide over Øst-Europa. Sovjetunionen forvitret. Stivnete strukturer i øst-europeisk kulturliv måtte fornyes. Mange av mine samarbeidspartnere hadde lengtet etter kunstnerisk frihet. Det fikk de, men raskt ble kulturelle frembringelser gjenstand for kjøp og salg og arveoppgjør. Kulturindustrien vokste frem. I Norge er det nå i tillegg «verdensmesteri» som teller. Som i sporten, så også i kulturlivet.
Tid til refleksjon
I boken har han interessante observasjoner fra mange reiser som kunstneragent. Litt mer slentrende, og tilsynelatende uten sammenheng med det større utviklingsbildet, kan man more seg over fortellinger fra en tur med blåbærspannet, møte med en færøysk bokforlegger, med oldebarnet til Keiser Wilhelm eller omgang med Finanskomité og Kulturdepartement. De to sistnevnte kommer dårligst ut. Men først og fremst avslører tråden en særdeles engasjert fyr på stadig fart fremover.
– Må man være en propell for å være impresario, Kjell Wernøe?
– Nei, men man bør ha god intuisjon og fingerspissfølelse. Og selvsagt kunnskap om musikk. Jeg har brukt mye tid på å reise rundt i verden og snakke med folk og holde kontakter varme. Jeg ser at jeg har lært mye av mine følgesvenner gjennom årene, fra min første folkeskolelærer Borghild Sørensen, konfirmasjonspresten Christian Smit, min svigerfar Johan Vogt, komponisten Sofia
Gubaidulina og en pensjonert lærer i Kenya, Richard Ondeng. Alle viste de meg mennesket som verdig og autonomt vesen. Slikt er viktig å ha klart for seg både når man skal forholde seg til unge talenter og internasjonal musikkbransje. For de unge er det viktig å gi seg tid til refleksjon. Ikke bare ønske seg i rampelysets skinn. Jeg klarer ikke å forholde meg til dem som lengter etter berømmelse uten å forstå hva det er. Kunstnerisk praksis er å gi andre mennesker fiberrik næring for sjelen. Da lyser man og blir sett, også når lyskasterne er slukket.
En sjel og en skjorte
Å bygge opp agentur for klassiske musikere blir man ikke feit av her til lands. Wernøe er bekymret for fremtiden, for etterveksten er sparsom. Folk har kommet fra utlandet, med både erfaring og kontaktnett, men ikke klart å holde det gående i et lite hjemmemarked som det norske. Det er ikke økonomi til ansatte. Wernøe selv omtaler seg som «en sjel og en skjorte».
– Da jeg ble 67 kunne jeg ta ut folketrygd, og fikk endelig råd til å engasjere en medarbeider. Hun søkte også om hjelp til oppstart av eget firma av Innovasjon Norge, med meg som mentor. Det fikk hun ikke, og har funnet annet å gjøre. I øyeblikket vet jeg bare om Bea Levine Humm i Trondheim og et par andre idealister som driver med dette i tillegg til meg. Bea er også langt oppe i pensjonistalderen.
Nasjonalbiblioteket ønsket å ta vare på Kjell Wernøes enorme historiske arkiv. I høst ble 42 kartonger arkivmateriale flyttet fra et loft i Bergen til magasinet på Solli Plass. Om det ikke kommer noen etterfølger akkurat nå, kan eventuelt interesserte i fremtiden få studere den kokeboken Kjell Wernøe ikke hadde. I mellomtiden får man noen oppskrifter og smakebiter i hans egen bok.
Følgesvenner utgis på Bergensforlaget Bodoni.
10 kommentarer til “KJELL WERNØE OM FØLGESVENNER, BØRS OG KATEDRAL”
Legg igjen en kommentar
Du må være innlogget for å kunne kommentere.
Veldig interessant å lese om bakgrunnen for boken som jeg gleder meg til å lese!
Kjell Wernøe har vært viktig, og hans tanker i bokform kan anbefales lest. Lørdag 20. januar kl. 14.00 i Najonalbiblioteket vil Hilde Holbæk-Hanssen moderere en samtale mellom Kjell Wernøe, Leif Ove Andsnes og Trond Okkelmo, og Andsnes vil spille.
Kjære Kjell, gode kollega: nettopp denne boken ser jeg frem til å lese snart. Med et nytt år og nye muligheter foran oss. Sven
Kjære Kjell, gode venn, gratulerer hjerteligst med boken! Den har jeg ventet lenge på, og gleder meg til å lese!
Varmeste hilsener
Kjære Kjell!
Gratulerer med boken! Et viktig og stort stykke skrive- og dokumentasjonsarbeide, er nå fullført og vi som har gått på siden av deg kan glede oss over resultatet. Lesingen er i gang!
Kjære Kjell. Endelig er du i havn med boken som vi har fulgt deg på sidevegen med. Gratulerer, dette er rett og slett fantastisk!
Kjære Kjell, gratulerer med innsatsen og resultatene! Må være fantastisk å kunne se tilbake på et liv der du har betydd så mye for så mange. Og hjertelig takk for at du deler dine erfaringer med oss alle, du er et strålende eksempel på hva enkeltmennesker kan bety selv i vårt byråkratiske og institusjonaliserte samfunn!
Kjære Kjell!
Siri og jeg gratulerer – både med livsverket og med boken – som topper en flott og lang karriere!
Siri og John Ludvig
Leserne blir begeistret for klassisk musikk bare ved å lese boken til Kjell. Et mesterverk.
Svein Knutsen
Kjære kollega og følgesvenn Kjell!
Gratulerer med glimrende bok om vår bransje og om en viktig periode av Norges kulturhistorie. Det har betydd mye for meg at du alltid var der som støttespiller og rådgiver – og ikke minst som følgesvenn. Tusen takk!
Bea Levine-Humm