URFREMFØRELSE AV WALLIN-ALKYMI PÅ BBC PROMS
– Det å skrive fiolinkonsert har sittet veldig langt inne for meg, forklarer Rolf Wallin om Whirld. – Det er en del av dem fra før, kan man si…
TEKST HILDE HOLBÆK-HANSSEN
TOPPFOTO RIKARD ØSTERLUND
Men det hjalp at Peter Herresthal fikk overtalt ham til å skrive om bratsjkonserten Under City Skin til fiolinkonsert. Den ble nominert til Spellemannsprisen 2017. Og kombinasjonen Alina Ibragimova, Edward Gardner, Bergen Filharmoniske Orkester og BBC Proms ble «an offer he couldn’t refuse». Urfremførelsen finner sted i Royal Albert Hall 21. august, når Bergensorkesteret gjester BBC Proms.
Programnotisen til Whirld innleder Wallin på følgende måte:
Verden er en virvel, og hver virvel er en verden, Dette har ekstatiske mystikere fortalt oss i tusenvis av år. Og i det siste århundret har nøkterne forskere bekreftet at det er et faktum.
Kanskje er det respekten for det å skrive fiolinkonsert som har fått ham å gripe tilbake til to av sinetidligere suksessformler? På 1990-tallet benyttet han seg mye av «fraktale algoritmer» for å utvikle musikalsk råmateriale til verker som Boyl! (bestillingsverk til Ensemble Intercontemporain og Stonewave (bestilt av slagverksekstetten Kroumata).
Fraktaler
Ifølge Wikipedia er en fraktal et geometrisk objekt som er ru eller uregelmessig i alle målestokker, og som fremstår som «oppstykket» på et radikalt vis. De sies å ha uendelige detaljer, og kan ha en selvliknende struktur som forekommer på forskjellige nivåer av forstørrelse.
– Vel, her trengs det i beste fall en repetisjon, og for de fleste litt voksenopplæring! Hvordan bruker du dette i musikk?
– I fraktalmatematikken åpner enkle matematiske formler vei inn i en verden av virvlende skyer, buktende elver og fascinerende fugleflokker. Når disse såkalt kaotiske matematiske mønstrene projiseres inn i musikk, kommer underlige melodier til liv; som planter, som dyr som beveger seg på fascinerende, uforutsigbare måter. De tørre tallene gir overraskende følelsesmessige melodier – lengselsfulle, fredfylte, insisterende, jublende.
– Oppstår disse tallene når du genererer tallreglene på computer, eller er det noe du sitter og regner ut?
– Vel, det er veldig enkle formler jeg bruker, så jeg kunne ha sittet og regnet dem for hånd, men denne delen av matematikken tok egentlig av først da computere ble sterke nok til å vise oss de fascinerende mønstrene i det som hadde sett ut som fullstendig meningsløse rekker av tall.
Fraktaler kan også generere vakre bilder, som de formasjonene man kan se ved å foreta en «zoomreise» til et bestemt punkt i fraktalen Mandelbrotmengden (oppkalt etter den franske matematikeren Benoit Mandelbrot), slik den presenteres på søkesiden Ecosia.
Alkymi
– Du har også vent tilbake dine kjære alkymister, som jeg spesielt husker fra Boyl! der du beskrev tittelen som et imperativ av trylleformularet alkymistene brukte mens det sydet og boblet i kolbene der de forsøkte å fremstille gull! Du henviser jo også til ekstatiske mystikere i programnotisen. Jeg opplever deg ellers som et ganske jordnært menneske. Hva er det som fascinerer deg sånn med disse gamle luringene?
– Jordnærhet og spiritualitet utelukker da på ingen måte hverandre, se bare på hvor dagligdags Dalai Lama snakker om det åndelige. Komposisjon og selvutvikling har gått hånd i hånd for meg helt siden studietiden. Mitt første orkesterverk, Id, ble til parallelt med en svært krevende psykologisk prosess jeg gikk gjennom. I de siste minuttene av stykket forsøkte jeg å føre lytteren fra hektisk, turbulent aktivitet inn i en svevende, meditativ ro.
– Dette førte meg videre til Carl Gustav Jung, som var fascinert av den alkymistiske prosessen og så klare paralleller til sin eget psykoanalytiske arbeid. Han mente alkymien var en søken etter sjelelig harmoni og transcendens, vel så mye som å lage edle metaller, å helbrede sykdommer eller å skape liv av død materie. Sir Isaac Newton, den moderne vitenskaps far, var forbløffende nok en av disse magikerne som studerte alkymi med den største seriøsitet. En annen var Johann Conrad Barchusen, som i sin vakkert illustrerte Elementa Chemiae skildrer den alkymistiske prosessen som en due som flyr opp og ned i en sydende glasskolbe, og samhandler ikke bare med de fire elementene, solen, månen og planetene, men også med en løve, en drage og en selvetende slange. Fiolinsolisten er som denne fuglen, som flyr gjennom de fire karene Nigredo (svarthet), Albedo (hvithet), Citrinitas (gulhet) og Rubedo (rødhet).
– Og hvordan er forholdet mellom fraktaler og alkymi i komposisjonsarbeidet? Hva bruker du til hva?
– I mitt arbeid med å lage en fiolinkonsert ut av disse melodiene har jeg følt meg nettopp som de gamle alkymistene, som førte den kaotiske massen gjennom en prosess for å løse og koagulere, fordampe og størkne for å frembringe den magiske «filosofens stein». Alkymien hjelper meg på idéplanet, sammen med mange andre bilder av virvler og turbulens. Et annet bilde jeg har av solisten er en dervisj som søker enhet med det guddommelige i virvlende bevegelse, venstre hånd rettet ned mot jorda, høyre hånd opp mot himmelen. Tittelen Whirld kommer derfra.
– Fraktalene er redskapet. Det kommer ut melodier som jeg aldri ville kunne skrive selv. Og ved hjelp av dem kan jeg la musikken transformeres gradvis og sømløst mellom svært forskjellige uttrykk, slik en lys og vennlig sommersky på magisk og umerkelig vis kan bli til en overveldende tordensky. Det har vært utrolig krevende, men jeg er veldig glad for resultatet. Og Alina er bare fantastisk, ikke bare spiller hun som en gud, hun forstår hvordan ta lytteren med på denne alkymistiske reisen.
England versus Norge
– Du gjorde engelskmann av deg i 2012 og har hatt britisk forlegger siden 2001. Dette er langt fra din første urfremføring i Storbritannia. Men det er kanskje den mest prestisjefylte?
– Ja, det er den nok. Men bestillingen kom ikke som resultat av hvor jeg bor. Og ja, jeg er blitt fremført – og urfremført – en god del i Storbritannia før jeg flyttet. Særlig Huddersfield Contemporary Music Festival har vært et viktig forum gjennom årene, ettersom det har vært en internasjonalt orientert lomme i et ellers ganske selvsentrert musikkliv. Og jeg vet ikke hvor stor betydning det har hvor man bor i vår tids «globale landsby». Dersom jeg hadde vært bedre i «networking» og dørbanking, ville det kanskje gjort en forskjell.
– Men én ting jeg har lært i min tid i England, er å sette pris på norsk musikkliv og norsk kulturpolitikk. Det er hjerteskjærende å se fantastiske musikere jobbe vettet av seg for alt for lite penger, produksjoner gjort på minimumsbudsjett, minimal prøvetid, komponister som må selge seg altfor billig i mangel av en retningsgivende «prisliste» for bestillingsverk. Det er mye spennende som skjer i Storbritannia, men med en befolkning på over tolv ganger Norges kunne det ha vært mye mer, kanskje særlig på det frie feltet, som jo er spesielt blomstrende i Norge. Det private næringsliv har riktignok en tradisjon for å donere penger til musikklivet, og det er interessant å se hvordan mange genuint interesserte velstående mennesker støtter opp om relativt «smale» prosjekt. Dette er noe vi kunne hatt mer av i Norge, der slik interesse nesten utelukkende har kommet billedkunsten til gode. Men kultur er og blir en felles oppgave, og tenk på alt det fantastiske vi får for en bitteliten prosent av skattepengene våre i vårt lille, men spennende land! avslutter Rolf Wallin.
